Det skrives mange spaltemeter om dagens rovdyrpolitikk i ulike forum. Meter på meter fylles med følelsesladde ytringer for eller mot våre største rovdyr og debatten tar til tider fullstendig usaklige vendinger der forskning og viten erstattes med frykt og generell synsing.
Jeg kommer fra Kirkenær midt i rovdyrsonen og er flittig bruker av Finnskogen med alle dens muligheter innen jakt, fiske og friluftsliv. Jeg er i ferd med å ta over gården etter min far og dermed bli en utøvende bonde og skogbruker. Det er med undring jeg ser at dagens debatt vedrørende rovdyrpolitikken sjelden eller aldri kommer inn på de konsekvenser forvaltningen har for utøvelse av næringsvirksomhet i de berørte områdene. (Selvsagt om vi ser bort fra beiting i utmark!) Jeg tenker på de konsekvensene inntreden av f.eks. ulv har hatt for beskatning av de store hjortedyrene og da kanskje spesielt elgforvaltninga.
Vi er medlem i Nordre Røgden Elgforvaltning (NRE) og har sett konsekvensene av dagens forvaltning på nært hold. Det er ikke mange år siden vi hadde en elgkvote på vårt jaktfelt på 12 dyr. Den samme kvota for 2009 er på 5 dyr. Nedgangen de fem siste år tilsvarer altså 7 dyr eller i underkant av 80.000,- kroner i bruttofortjeneste, om vi regner snittelgen på 160 kg og 70,-/kg ved salg.
Som ung bonde oppfordres man fra alle kanaler om å tenke alternativt og nyskapende innen lokal næringsutvikling. Vi planla for litt over fem år siden å starte et selskap som hadde til hensikt å tilby elgjakt og opplevelser innen jakt, fiske og friluftsliv med basis i en andel av de kvotene som var tilgjengelig på dette tidspunktet. Planene ble desverre skrinlagt i forbindelse med at kvotene ble over halvert på kort tid og grunnlaget for denne utnyttelsen av elgstammen forsvant.
Mitt syn i denne saken dreier seg ikke om for eller mot rovdyr, (jeg er for rovdyr!) men om en saklig debatt der de direkte næringsmessige konsekvensene av dagens forvaltning blir fornuftig diskutert uten usaklige innspill med alt for mye følelser. Jeg undres over hvilken annen type næring jeg vil kunne drive som på kort sikt vil kunne generere nærmere 80.000,- i brutto overskudd fra første driftsår, som erstatning for det næringsgrunnlaget (antall elg til beskatning) som ikke lenger er tilstede…?
Jeg eier ikke en eneste kvadratmeter natur. Men jeg har slektsblod fra Øygardsgrend, Deset, Feiring og Romsdal: en “urbanisert” etterkommer av bygdefolk, slik de fleste byfolk i Norge er. Likevel vil jeg forbeholde meg rett til å mene noe om og ha reell makt over hvordan landet vårt tas i bruk. Hvis eiendomsrett og næringsinntekter skal være styrende for vår bruk av naturen ville jeg ikke ha noe jeg skulle ha sagt. Og det er vel det mange av oss føler som ikke med eierens eller distriktstilhørighetens legitimitet kan hevde rett til å mene noe om rovdyr på Finnskogen.
Hva så om jeg eide et skogsterreng i vakre Solør? Ville jeg følt meg knyttet meg til mine forfedres plikt til å leve av dette terrenget, ikke bare i det? Eller ville jeg kanskje si til meg selv at jeg ikke eide natur, men bare hadde den på lån for en stund? Og ville jeg, hvis jeg ble forhindret av naturvernere, kreve tapet dekket av andre skattebetalerne? Tap: Ubrukt natur. I så fall bør også “eiendomsløse” naturelskere få tapserstatning for at de i arverekkens lottospill ikke fikk tildelt en skjerv av vårt fedreland. Jeg eier ikke et elgterreng i Solør med inntekter 80.000,- pr. år. Men jeg fant ikke fratrekksmulighetene for det i selvangivelsen.
Jeg er enig med deg at det er mye følelser i rovdyrdebatten, kanskje for mye. Men det har jo også vært en saklig debatt innimellom, som du etterlyser. En kort oppsummering av denne er vel at rovdyrvernet har negative næringsmessige konsekvenser, slik næringsstrukturen er i dag. Men dette gjelder jo ikke bare rovdyrpolitikken, men all type vern av natur. Rovdyrkonflikten er bare en av mange arenaer for konflikten mellom distrikts- og næringsinteresser står opp mot naturverninteresser. Resultatet er at det knapt finnes en eneste kvadratkilometer skikkelig uberørt natur helt uten spor av mennesker i dette landet. I våre såkalte nasjonalparker er det beiting, fisking, jakt, motorferdsel og hyttebygging. Vi må til Alaska, Sibir,Congo,Brazil eller Sarek og Padjelanta i Nord-Sverige for å finne villmark. Mange mer tettbefolkede land i Europa har bedre naturvern enn vi. Vil vi ha det slik? Forvalter vi vår betydelige andel av Europas potensielle naturherligheter? Mitt svar er nei!
Ingen vil tilbake til “rovdyrhelvetet på 17-og 1800-tallet med ulvestammer som spiste seg opp på tamdyrene våre. Elgen den gang et sjeldent dyr. Men det er avstand fra dette og ned til de stakkars småflokkene vi har i dag.
Noen steder i vårt land må få være i fred for sivilisasjonen, uten rypejakt, skogsbilveier, kraftreguleringer, hyttebygging, hogst eller tamdyrbeiting. Jeg blir trist av å se at dette synet forholdsvis sjeldent hevdes fra distriksbefolkningen selv. Men jeg vet at tendensen er i langsom endring, selv om de fleste “rovdyrelskerne” fremdeles tier still. Men flere og flere løfter blikket fra pengepungen og knytter et verdivalg til natur-forvaltningen, slik f.eks. forfattere nettopp fra distriktene har gjort i norsk litteratur. Hvis flere gjorde dette ville også vi “eiendomsløse” naturelskere at Norsk Natur forvaltes av mennesker som virkelig vet hva den er verdt. Ikke i kroner og øre.
> Jeg eier ikke et elgterreng i Solør med inntekter 80.000,- pr. år.
> Men jeg fant ikke fratrekksmulighetene for det i selvangivelsen.
Noe jeg heller ikke ønsker.
Jeg er helt enig med deg i at forvaltningsretten til natur er noe man har til låns fra kommende generasjoner. Dette stiller krav til en forsvarlig og bærekraftig forvaltning. Dette er også et viktig poeng når man gjeninnfører den skandinaviske ulvestammen (selv om det faktisk er russisk ulv vi viderefører genene av, ettersom opprinnelig skandinavisk ulv i stor grad er historie, men nok om det).
Konsekvensene er ikke de samme som før, ettersom generasjoner har tilpasset seg å leve av det eksisterende næringsgrunnlaget (mengden vilt til beskatning), som så brått (under fem år) igjen blir forandret. Jeg sier ikke at dette er en absolutt rett for nålevende generasjoner, på bekostning av våre rovdyr, men at dersom man fjerner det eksisterende grunnlaget for svært mange som driver denne form for næring, bør man ha et bevisst forhold til konsekvensene.
Jeg ser for meg hvilket rabalder som ville oppstå dersom man for eksempel plutselig innførte en avgift i transportnæringen som halverte bruttofortjenesten til selskapene. Ikke mange ville kunne drive videre under slike forhold, og hvilke konsekvenser ville ikke dette få for alle som var avhengig av å få transportert sine varer.
Det er ikke skattebetalerne sitt ansvar å subsidiere de tap som oppstår som følge av rovdyrforvaltningen. Det er nytenkning rundt drift og videreutvikling av gode næringsideer som må legges til grunn. Det er de mest tilpasningsdyktige bønder og skogbrukere som vil klare dette. Sannsynligvis vil vi alle komme bedre ut på lang sikt, ettersom innovasjon og endring ofte bærer med seg større fortjeneste (både for miljø og lommeboka).
Jeg er likevel forundret over og uenig i mye av den bevisstløse forvaltningen som fører oss inn i fremtiden, uten klart definerte mål for hva som skal komme ut i andre enden… Jeg mener dessuten at en fornuftig forvaltning av våre rovdyr starter med å tillate dem å oppholde seg i hele landet og ikke i en begrenset og kunstig skapt sone.