Det er med forundring og en viss grad av avsky jeg ser reportasje av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim på besøk hos sauebøndene som er rammet av “Galventispa” sin fremferd utenfor rovdyrsonen. Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke ønsker en begrensning av rovdyrs ferdselsområde, da dette strider mot en hver fornuftig håndtering av ville dyr, men man skal samtidig huske på at de sauebøndene som driver UTENFOR rovdyrsona, har basert seg på myndighetenes vedtak om at dette skal være rovdyrfritt område og at man derfor skal kunne drive sin virksomhet med trygg forvissing om å unngå problematikk med rovdyr. Når miljø- og utviklingsministeren “smiler og ler” under samtalen med de berørte bønder blir jeg direkte provosert. Det virker som om han ikke tar situasjonen på alvor. Det er dypt tragisk at dyreliv går tapt under “Galventispa” sin framferd på grunn av myndighetenes beslutningsvegring i forhold til avliving eller flytting. Slike avgjørelser må fattes umiddelbart for å unngå ytterligere dyretragedier. Dette må håndteres skikkelig om hvermannsen skal ha noen som helst tiltro til rovdyrforliket.
Når det er sagt, mener jeg rovdyrsona bør oppheves umiddelbart og at alt vilt skal kunne ferdes fritt i vår natur. Dette vil medføre at rovdyr også skal kunne etablere seg på Sørlandet, Vestlandet og i Nordmarka, som faktisk allerede er en del av rovdyrsona. Vi må bare forvente at slik situasjonen er nå, med en stadig “trangere” sone for etablering av nye revir, vil situasjoner som den med “Galventispa” oppstå hyppigere og hyppigere.
Jeg er enig med Christopher Rolsdorph i at rovdyrsona bør fjernes. For der det er elg, bør det også være ulv. Dette er viktig av hensyn til balansen i naturen og av hensynet til det biologiske mangfoldet. Balanse er en forutsetning for stort mangfold.
Men jeg synes Rolsdorph motsier seg selv når han både argumenterer for en fjerning av rovdyrsona og samtidig mener at bøndene utenfor rovdyrsona har basert seg på at “deres” område skal være rovdyrfritt. Det er tross alt over trettiseks år siden ulven ble fredet, og sauebøndene har dermed hatt lang nok tid til å omstille seg. Mye lenger tid enn de fleste bedrifter og ansatte får. Og ingen regjering kan gi evigvarende garantier om at en nærings rammebetingelser aldri skal forandres.
Tapene som skyldes “Galventispa”, kunne vært unngått, hvis sauebøndene hadde passet på, eller gjerdet inn sauene sine. Og når de ikke har gjort det, så har de bare seg selv å klandre. Skal rovdyrsona fjernes, må alle sauebønder gjete – eller gjerde inn sauene sine. Det er tross alt grenser for hvor lenge sauebøndene kan fraskrive seg ansvar for egne dyr.
Her gjelder å klare å skille mellom to ting:
1. Dagens situasjon og konsekvensene av rovdyrforliket
2. Ønsket situasjon
Mitt første avsnitt vedrørende miljø- og utviklingsministeren, og saueproblematikken, forholder seg til dagens situasjon (pkt 1). Det fremgår helt klart av rovdyrforliket at sauebønder skal kunne drive uten daglige rovdyrutfordringer, utenfor sona. Dette tror jeg personlig var en av grunnene til at det i det hele tatt ble noe forlik. Jeg mener at når myndighetene har vedtatt en viss politikk og dermed lagt til grunn premissene for næringsutvikling, må de stå ved dette. I dette tilfellet å holde rovdyr inne i sonen. Jeg er også kritisk til den tid det har tatt å fatte en politisk beslutning vedrørende “Galventispa”. Dette bør det være bedre og ikke minst raskere prosedyrer på.
Dagens situasjon er etter min mening likevel helt uholdbar, sett fra et vilt- og forvaltningsmessig perspektiv. Sona må bort! (pkt 2) Dette vil føre til dårligere forhold, enn idag, for sauebøndene utenfor sonen. Jeg beklager å si at jeg tror det vil bety starten på slutten for sauehold, slik vi kjenner det idag. Jeg mener likevel det er riktig vei å gå, om vi i det hele tatt skal ha rovdyr i landet.