Aftenposten skriver i dag at 2009 kan bli tidenes toppår med hensyn til asylsøkere. Aldri før har så mange asylsøkere kommet til Norge. Når Aftenposten bruker hele forsiden på denne nyheten, er det ikke rart at mange velgere blir nervøse. Antallet asylsøkere har allerede passert 9000, skriver Aftenposten. Er det mange? Er det uhåndterlig? Vil det føre til at Norge oversvømmes av ikke-vestlige innvandrere? Slike spørsmål stiller mange velgere seg. Og mange tror svarene er ja. Dessverre fører det til at velgere strømmer til Frp. De ynder jo å fremstille seg selv som trollmenn når det gjelder å bremse asylstrømmen. Men det er ingen enkle løsninger.

På verdensbasis er det over 200 millioner mennesker på flukt. Ifølge tall fra International Organization for Migration (IOM) er det i Europa over 65 millioner flyktninger (ca 9 prosent av den europeiske befolkningen) og i Nord Amerika er tallene henholdsvis 45 millioner og ca 14 prosent. Vi er ikke blant de sju landene som - ifølge IOM - tar imot flest flyktninger i forhold til befolkning.

La oss se litt på situasjonen i Norge. I 2008 ble det gitt over 100 000 arbeidstillatelser, litt over 20 000 fikk opphold på grunnlag av familiegjenforening, mens ca 3000 fikk opphold etter å ha søkt asyl. Blant de som fikk innvilget en søknad etter å ha søkt asyl, var det flest fra Eritrea og Irak, henholdsvis 710 og 565 innvilgelser. Selv om mange søker asyl, flommes vi ikke ned av asylanter.

Allikevel er det en utfordring at det er mange flere søkere enn de som får opphold og Norge er åpenbart et land hvor asylstrømmen øker. Den økte tilstrømningen skyldes selvsagt flere forhold. Noen av forholdene har ikke norske politikere kontroll over, som økt konfliktnivå i andre land. Handlingsrommet er også til en viss grad begrenset av Schengenavtalen og Dublinkonvensjonen. Men mye kan norske politikere gjøre noe med. Og da tenker jeg på helt annen politikk enn Regjeringens såkalte innstramninger - som Venstre har reagert på, både i fjor  og i sommer.

For det første: Den norske utlendingsforvaltningen fungerer ikke optimalt. Særlig er det en utfordring at saksbehandlingen tar for lang tid. Dette skyldes delvis mangel på folk og penger. Men det hadde også hjulpet med et elektronisk saksbehandlingssystem - noe Venstre har etterspurt flere ganger. En ting er at det er håpløst gammeldags for den enkelte søker, men verre er det at de ulike delene i utlendingsforvaltningen sender saksdokumentene mellom seg med budbil. Ikke særlig effektivt. Venstre har også foreslått å opprette en nasjonal identitets- og dokumentasjonsenhet fordi kompetansen på dette området er spredt og ikke et prioritert område i utlendingsforvaltningen. Det fører til lang saksbehandlingstid og dårlig rettssikkerhet for den enkelte asylsøker.

For det andre: Asylsøkere plasseres i alt for store mottak – de fleste av dem uten mulighet for å jobbe. I lang tid blir de sittende og planlegge sine asylintervjuer, sammenligne historier, lære seg dialekter slik at norske myndigheter tror de kommer fra et annet område enn de faktisk gjør. Ingen god start på Norges-oppholdet.  I stedet bør de plasseres i små mottak eller i private hjem, slik Rita Sletner foreslo i VG. Da Rita foreslo dette i Fredrikstad blad rant kommentar-feltet over av negative meldinger. Men så plutselig var det en som skrev dette: ”Som flyktning-student for vel 50 år siden, har jeg selv nytt godt av gjestfriheten hos en vertsfamilie i noen måneder. Uten fem øre i ytelser fra det offentlige til vertsfamilien eller meg. Jeg fikk lån i Statens lånekasse på lik linje med innfødte studenter og jobbet som trikkekonduktør i sommermåntene. En utmerket start i et nytt land. Gjennom vertsfamilien har jeg fått en nærkontakt med- og innføring i norsk språk, kultur og samfunnsforhold som var avgjørende for min raske integrering og videre fremgang i livet. Hvorfor ikke prøve det i 2009? I stedet for å fylle asylsøkernes lommer med penger de ikke har fortjent, og putte dem i mottak. En mer forfeilet, kunstig start på tilværelsen i et nytt land er vanskelig å tenke seg”

Godt sagt.  

For det tredje: Asylsøkere må jobbe. Jeg tror ikke integreringspolitikken er dømt til å mislykkes, men jeg tror vi må jobbe mye mer med å formidle norsk samfunnsliv og kultur fra dag 1. Det er en utfordring at det i visse land synes å herske en viss tro om at det er enkelt å få opphold i Norge og at det ”vokser penger på trær” i dette landet. Asylsøkere bør jobbe fra dag 1. Slik det er nå sitter asylsøkere i mottak i årevis, gjerne uten jobb. Det er en dårlig start på integreringen.

For det fjerde: Raskere tvangsutsendelser. De som ikke får opphold, skal ut. Men det er ikke alltid så enkelt som Frp later som. Flere ganger har norske myndigheter satt utviste borgere på fly ut av landet - bare for å oppleve at de ikke kommer inn i sitt eget land. Dermed kommer de tilbake. Hva er Frps svar på det? ”Sende de til nabolandet”. Hvem tror at nabolandet vil ta imot vedkommende? Vi snakker om borgere som flykter fra land med høyt konfliktnivå. Det er ingen enkle løsninger, men vi må jobbe for å få flere utsendelsesavtaler med andre land. I tillegg må Politiets utlendingsenhet (PU) sannsynligvis styrkes.

Oppsummert: Jeg mener det er fire grep som må tas i den norske asylpolitikken:

1. Raskere saksbehandling og rask identifisering.

2.La asylsøkere jobbe .

3. Vi må få mindre mottak, ikke større.

4. Send ut asylsøkere med avslag raskere.

  Del og tips | 4 |