Ved veis ende

Nå har den altså nådd hvite nordmenn fra middelklassen – Statoil-ansatte, studenter, forskere: Utlendingsloven skaper nok en gang overskrifter fordi den rammer stadig flere liv i Norge. Den splitter familier, frarøver barn sine foreldre og ødelegger fremtidsplanene for nyforelskede par. Søndagens oppslag i Aftenposten om uønskede ektefeller viser hvor langt vi har drevet den kollektive, lovfestede paranoia mot innvandrere her på berget.

Dette har system.Jeg fikk frysninger av artikkelen. Det slo meg at med dagens utlendingslov så ville ikke jeg fått lov til å bosette meg her heller, om ikke jeg tilfeldigvis var fra EU. Jeg var nemlig for åtte år siden så uheldig å forelske meg i en person som jobbet frilans og som ikke hadde fast inntekt – totalt uakseptabelt ut fra lovverket som gjelder nå. Jeg fikk frysninger også av en annen grunn: Dette har system. Det vi ser er ingen utilsiktet bivirkning. Heller ingen feilbehandling av enkeltskjebner fra utskjelte UDI sin side. Dette er ønsket. Av flertallet, både politisk og i befolkningen.

De nye reglene som ble innført i 2010 er bare siste steg på veien mot en drastisk skjerpet utlendingslov, med kun et formål: å begrense strømmen av utlendinger som vil bosette seg hos oss. Endringene vedrørende familiegjenforening ble etter (for) høye asyltall i 2009 banket gjennom av Arbeiderpartiet som ønsket å bryte ned Frps monopol på innvandringspolitikk. Det var tross alt valgkamp. Men kappløpet mellom de store partiene om hvem som har den strengeste innvandringspolitikken har pågått mye lengre, i en årrekke.

I utakt med Europa.Det begynte med innstrammingen av utlendingsloven i 2005. Da sa Stortinget ja til å gjøre slutt på dobbelt statsborgerskap for innvandrere. Riktig nok var det aldri lov å søke om to statsborgerskap, men det fantes muligheter for å få unntak. Med den nye utlendingsloven fra 2005 ble dette i praksis gjort umulig. Begrunnelsen fra flertallet den gangen var blant annet å gjøre ”det norske” mer eksklusivt. Den fremmede måtte bestemme seg: Enten vil du bli en av oss eller forbli utenfor. Dette ble gjort i en tid der mesteparten av EU-landene og Sveits myknet opp regelverket om to pass – nettopp med tanke på å tilpasse loven det faktum at flere mennesker bor og gifter seg over landegrensene. Men altså ikke i Norge. Her har utviklingen gått motsatt vei. Regelverket har siden blitt strammet inn flere ganger.

Parallelt med endringene i lovverket, har grensene for hva som kan sies og gjøres i innvandringspolitikken blitt forskjøvet. Jeg snakker ikke bare om ytterligheter som ”snikislamifisering”, den hjerteråe behandlingen av mindreårige asylsøkere og aksjoner som den mot papirløse Maria Amelie. Det hele stikker dypere: Utredninger à la Brochmann-utvalget, som tok for seg innvandrernes nytteverdi i det norske samfunnet i fjor, hadde kanskje vært utenkelige for 20 år siden?

Resultatene av utviklingen ser vi etter hvert, i form av en latent fremmedfrykt og stigmatisering av innvandrere. Og i form av tall. I 2011 viste en meningsmåling for første gang at et flertall av befolkningen ønsker å stenge grensene. Flertallet har langt på vei fått det de ønsket. Altså alt i skjønneste orden, skulle man tro – hadde det ikke vært for de triste ansiktene  og historiene til dem som nå rammes av den rigide utlendingsloven. UDI gjør det eneste riktige når de sier at de ikke kan gjøre unntak eller skjønnsmessige vurderinger. Direktoratet plasserer på denne måten ansvaret der det hører hjemme: hos politikerne som har vedtatt loven.

På tide å snu. At Norge kaster høyt utdannede, integreringsvillige mennesker med ”tilknytning til riket” – altså norske barn eller norsk ektefelle – for dør, er pinlig og en skam. Det betyr å skyte seg selv i foten ut fra behovet om arbeidskraft og impulser utenifra. Det kaster en mørk skygge over vårt ellers så åpne og rause samfunn. Og, ikke minst: Det er beviset på at vi er ved veiens ende hva gjelder dagens innvandringspolitikk. Den er både umenneskelig og i praksis ikke gjennomførbar. Det er på tide å stoppe opp og se sannheten i øynene: Vi, Norge og nordmenn, trenger ikke mindre, men mer innvandring for å opprettholde levestandarden og velferdsstaten vår.

Derfor må vi våge å gjøre det motsatte av hva vi har gjort de siste årene. Vi må begynne å snakke om en liberalisering av innvandringspolitikken. Til tross for en gjeng islamister som ikke vil være del av samfunnet vårt, og til tross for at det kan gi populistene på høyre ytterkant et oppsving på debattsidene. Fortsetter vi å stenge de ”fremmede” ute, ender vi opp med å stenge oss selv inne.

En kommentar til Ved veis ende

  1. På tide med ny regjering med et sterkt Venstre.

    I dag er det jo dagsaktuelt med hensyn til alle eritrere og etiopere som regjeringen vil sende tilbake til mulig tortur og død. Dette er folk som er i jobb, studerer og er mer eller mindre etablert i det norske samfunnet.

    Den norske regjering vil sende dem, og deres barn tilbake til en mulig død, men en halvkriminell Krekar må beskyttes.

    Det er ikke rart at flere og flere rister på hodet av regjeringens politikk.