Svar til Svein Abrahamsen om regulering av narkotika

Svein Abrahamsen har på Liberal 19. mars skrevet et godt og interessant innlegg om Bergen Venstres vedtak om å regulere narkotika. Han tar opp mange vanskelige problemstillinger som fortjener nøye debatt og vurdering. Men hvis det er et parti i dette landet som er i stand til å ta en slik debatt er det Venstre. Jeg tolker at Abrahamsens største ankepunkt mot vårt vedtak er signaleffekten en regulering vil medføre. Det er en legitim innvendig, og bør lyttes til i debatten. Dessverre feiler han i å adressere uttalelsens hovedanliggende, nemlig de enorme lidelsene og ødeleggelsene krigen mot narkotika har medført internasjonalt. Vår uttalelse er først og fremst et utenrikspolitisk bidrag, og må også sees i den kontekst.

Narkotika er farlig, og skaper avhengighet og død. Punktum. Det er det ingen som stiller spørsmål ved. Problemet er at få diskuterer hvor mye død og lidelse krigen mot narkotika, lansert av Richard Nixon i 1971, har medført. Nulltoleranse og strenge straffer har vært mantraet, tiltross for at enkelte land i det minste har anerkjent at rusavhengighet er en sykdom, ikke noe som bør straffes. Tiltak som heroinassistert behandling og avkriminalisering har heldigvis dukket opp i enkelte land, men hovedregelen er fortsatt nulltoleransen. Og den har pågått i 40 år uten noe særlig positive resultater å vise til. Snarere tvert imot.

Ingen må tro at Bergen Venstre gjennom dette vedtaket ønsker fullt frislipp av narkotika, og ser seg blinde på et libertariansk argument om at du bør få gjøre som du vil. Vi har imidlertid sett på konsekvensene forbudslinjen har ført med seg, og konkludert med at prisen å betale i menneskeliv og ødeleggelse er altfor høy for å kunne opprettholde en ”det er farlig, derfor bør det være forbudt”-holdning. Derfor er vi villige til å legge hodet på blokken og stå i stormen.

Den colombianske presidenten Juan Manuel Santos sa i november følgende til The Observer: ”Hvis å fjerne inntektene fra narkotikasmugling innebærer regulering og verden omfavner dette som løsningen, vil jeg ønske dette velkommen”. Mannen vet nok hva han snakker om. Den illegale kokainproduksjonen i landet hans holder FARC geriljaen i Colombia i live slik at de kan fortsette sine brutale kidnappinger og drap på sivile og myndighetspersonell.

I Bergens Tidende i oktober i fjor viste førsteamanuensis Benedicte Bull til at drapstallene i Mexicos narkokrig kunne passere 50 000 ved årsskiftet. I nabolandene Honduras, Guatemala og El Salvador drepes det visstnok like mange nå som under de ekstreme borgerkrigene. Bakgrunnen for denne ekstreme volden er selvsagt sammensatt, men det er liten tvil om at narkotikasmugling er en av hovedårsakene. Det er ikke uten grunn at alle statslederne i de sentralamerikanske landene, samt Den dominikanske republikk og Colombia, har tatt til orde for en regulering av narkotika.

Det verste marerittet til kriminelle bander og narkobaroner verden over er at verdenssamfunnet erklærer narkotika legalt, og får det inn i strenge, kontrollerte former. Hvis eksempelvis heroinavhengige kan få heroin på resept forsvinner store deler av kundegrunnlaget, og hele deres økonomi og eksistensgrunnlag forsvinner. Det vil fortsatt være de som vil smugle illegalt, på samme måte som det fortsatt eksisterer spritsmugling, men dette vil være i en helt annen skala. Da vil det også være mulig for politi å bekjempe det, i motsetning til situasjonen i dag.

En regulering av narkotika vil ikke hjelpe alle dem som er rusavhengige i dag til å bli rusfri. Bare en massiv satsing på behandling og ettervern kan gjøre det. I Norge står over 4000 rusavhengige i kø for å få behandlingsplass. Å bli møtt med flere måneders ventetid når man er motivert for å bli rusfri må være en ufattelig tøff og demotiverende beskjed å få. I Bergen lever mange i uverdige forhold i hospits, mens de venter på at vi politikere får fingeren ut og skaffer til veie egnede boliger. Bare ved å satse på disse og andre tiltak kan vi hjelpe folk ut av rushelvetet.

Men vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. Å få narkotika inn i kontrollerte former står ikke i motstrid etter min mening til å forebygge og hjelpe mennesker ut av rusavhengighet. De som har fulgt Bergen Venstres valgkamp i høst vet at å hjelpe rusavhengige var en av våre aller viktigste saker, og vi sto og står fortsatt på barrikadene for en mer human politikk for de som sliter aller mest.

Den stien Bergen Venstre, sammen med en rekke anerkjente forskere og tidligere og nåværende statsledere, peker på inneholder mange fallgruver og dypt vanskelige problemstillinger. Hvordan skal vi klare å regulere disse stoffene, og samtidig kjempe for at mennesker ikke tror det er ufarlig å bruke narkotika? Vi erkjenner utfordringene, og vet ikke alle svarene. Det eneste vi vet er at stien vi har vandret siden 1970-tallet, forbudslinjen, ikke leder til noen løsning. Narkotikabruken har økt, hundretusener av mennesker har omkommet i narkotikarelaterte voldshandlinger og vi bruker enorme ressurser på straffeforfølging.

Jeg ønsker debatten velkommen, og jeg vil takke Abrahamsen for å ta seg tid til å skrive et godt motinnlegg. Bare gjennom skikkelig debatt kan vi kanskje komme et steg nærmere en realistisk og human tilnærming til rusproblemene i verden.

Les uttalelsen fra Bergen Venstre her: http://www.venstre.no/hordaland/bergen/artikkel/42718

 

 

 

En kommentar til Svar til Svein Abrahamsen om regulering av narkotika

  1. Det kan være en fordel å kommentere i samme tråd slik at man finner frem. Likevel. Her er litt fra min siste kommentar.

    Ungdom i aldersgruppen 15-16 i Nederland bruker mindre cannabis enn ungdom i andre EU-land i den siste undersøkelsen. Det er 14 av 27 land hvor ungdom bruker mer.
    http://www.emcdda.europa.eu/stats11/eyetab9a