Ja til delt omsorg, nei til bidrag!

Tidligere statsråd Karita Bekkemellem skriver følgende i boken Mitt røde hjerte (2009):

“Jeg synes det er helt ubegripelig at ikke norske fedre har reist seg i et felles opprør, og jeg synes pressen har sviktet sin rolle som vakthund – i den forstand at den ikke har avslørt den grove urettferdigheten mange fedre opplever. I konflikter om barna, har altfor mange fedre bare gitt opp.”

Deltakerne av denne facebook-gruppa tar dette på alvor, og ønsker seks konkrete endringer i barneloven med tilhørende forskrifter og regelverk:

1. 50/50 delt bosted/omsorg for barna skal lovfestes som normalt utgangspunkt ved samlivsbrudd og skilsmisse.

2. Foreldre skal ha like rettigheter til samvær/omsorg uavhengig av ekteskap.

3. Det skal ikke utregnes bidrag ved 50/50.

4. Ved skjevdeling av samvær/omsorg skal det ikke utregnes bidrag når begge foreldre har bruttoinntekt større enn 5 G (G= grunnbeløp i folketrygden).

5. I tilfeller der den ene forelderen har bruttolønn under 5 G og foreldrene er uenige om medvirkning til barnas økonomi, kan NAV kontaktes for utregning av bidrag.

6. En som er bidragspliktig skal ha rett til kvalitetssikring av at de økonomiske midlene kommer barna til gode. Ved konflikt om dette skal bidragspliktig kunne kreve at bidraget settes på sperret konto, der midlene bindes til partene er enige eller til barna blir 18 år.

Endringsønskene bygger på følgende erkjennelse:
Å sette barn til verden i det moderne norske samfunnet er et så frivillig og likeverdig valg for begge foreldre, at begge to, både mor og far, også må stå for det ved en skilsmisse, uavhengig av ulik inntektssituasjon, før, under og etter skilsmissen.

Likelønnsmålsettingen i samfunnet må nås gjennom tiltak i arbeidslivet og foreldrenes yrkesvalg, og ikke gjennom en familiepolitikk som skaper konflikter. Har den ene av foreldrene fått en vanskelig økonomisk situasjon er det statens ansvar å gi rimelig omsorg gjennom en human sosialpolitikk.

I et moderne samfunn med likestilling mellom kjønnene bør det ikke kunne gå an å bli motivert av økonomiske fordeler ved å monopolisere samvær med barna etter skilsmisse/samværsbrudd. Bidragsrettighetene brukes i dag av mange som et våpen i kamp mot den andre forelderen, med støtte fra staten. Dette er ikke til barnas beste og skaper i mange tilfeller stor konflikt mellom foreldre. Det burde forutsettes og forventes at begge foreldre står aktivt på for sine barns beste, med de ressurser de har, uten at staten går inn og tar part i saken og dermed bidrar til å øke/skape en konflikt.

Rettssystem og NAV bør ikke belastes av foreldres kamp om fordeling av samvær og bidrag, men fokusere på saker der foreldrene ikke følger opp barna sine, og der barn lider.

Meld deg inn i denne Facebook-gruppen her: http://www.facebook.com/home.php#!/group.php?v=info&ref=ts&gid=368246684689

Høyre har fremmet forslag om å gi pengepremier kommuner og fylkeskommuner som kan vise til de beste skoleresultatene. Høyre vil bruke 75 millioner til dette formålet. Det Høyre ønsker er skolekonkurranse om beste karakterer ved nasjonale prøver. Erna Solberg hevder foreldrenes rett til å få sende ungene sine til gode skoler.

Nå er det ikke slik at skolene først begynner å jobbe med å lage en god skole når det er en premie i siktet. Det finnes dårlige skoler, men det er en for enkel forklaring at det skyldes dårlige lærere. Når en skole har dårlige resultater har dette sosiale årsaker og sosiale konsekvenser. Hvis du tenker deg en liten skole, et sted med sviktende næringsgrunnlag og kommunepolitikere som må kutte i budsjettet og ikke kan ta mer fra helsebudsjettet, kan du forestille deg virkningen av å offentlig bli hengt ut som taperskole. Et perspektiv er hvordan virkning det har på elevene at skolen deres får dårlig omtale i avisene og lokalmiljøet, et annet er om gode, nyutdannede lærere bli interessert når skolen søker etter nye lærere.

Hva skal skoler som vinner gjøre med en pengepremie? Skal de vinne enda mer? De beste skolene kan godt få et flott diplom til å henge på veggen. Men økonomiske og pedagogiske tilleggsressurser vil gjøre mer nytte hvis de brukes på skoler som sliter med resultatene. Flere lærere i klasserommet gir mindre klasser og større mulighet til individuell oppfølging av elevene. Skikkelige lønnsopprykk stimulerer lærere med utvidet fagutdanning. Påfyll og kompetanseheving må til, ingen lærere bør arbeide et helt liv i skolen uten oppdatering av kunnskapene sine. Bedre materielle vilkår er nødvendig, både når det gjelder PC-er, lærebøker og mulighet til å ta undervisningen ut av klasserommet. Nedslitte klasserom og fasiliteter må pusses opp. 75 millioner vil kunne gå inn i en langsiktig sosial investering som gir langt høyere utbytte enn å perfeksjonere det allerede vellykkede.

Konkurranse kan ellers være sunt, også i skolen, gjennom at ulike pedagogiske alternativer gis spillerom. Mange friskoler, som for eksempel Steinerskolen, får ofte mer ut av begrensede midler enn det offentlige.

Willy Dahl, litteraturprofessor, forfatter og tidligere lektor skrev dette i Bergens Tidende (21.2.2010):

For et halvt århundre siden var jeg lektor ved Bergen Katedralskole og tok mot nykommere fra alle Bergens-skolene og nærmeste omland. En liten gruppe skilte seg ut, hvert år: De som kom fra Steinerskolen. Elevene fra Steinerskolen kunne lite og ingenting av det vi kan kalle formalt lærestoff. Det første inntrykket, det første året, i alle mine tre undervisningsfag, var dette: Hva i all verden har de brukt syv år til på den skolen? Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at én ting hadde i hvert fall lært: å lære. Det tok noen måneder, så var de på høyde med resten av klassen, og forklarte ubesværet hva perfektum partisipp var og hva som var forskjellen på tune one og tune two i engelsk uttale. De var lærevillige, disiplinerte uten å være redd for autoriteten, og kritiske uten å være uhøflige – med sine stadige spørsmål om hvorfor og hvordan. Den minst takknemlege oppgåva ein norsklærar kan få, er å læra bergensungar nynorsk. Det er nemleg så at den grammatiske strukturen i bergensdialekten (melkar,an godt, den kyren der?) er den norske målforma som ligg lengst frå nynorsken. Til det kjem gamle fordommar frå den tida då det galdt for ein bergensar å løyna at foreldra snakka strilemål. Men også her skilde Steiner-elevane seg ut: dei møtte ”sidemålet” med opne sinn og skreiv nynorsk med lyst: Heisann, noko nytt å læra! Om vi nå, den gangen, hadde operert med standardiserte, normerte, nasjonale prøver ved utgangen av syvende klasse, og med offentliggjøring av resultatene, ville Steinerskolen i Bergen utvilsomt ha blitt plassert i bunnsjiktet. Og gjett hva det ville ha betydd for søkningen til skolen? Det som slike prøver ikke måler, er nemlig læringspotensialet – og der ville steinerelevene ha skåret topp. De hadde lært det viktigste – å lære!

Ann-Christin Kippersund Willumsen

Leder av Stange Venstre

Venstre for enkeltmennesket

Ann-Christin Kippersund Willumsen, Stange Venstre

Venstre for frihet

Samfunnet er fullt av ulike mennesker. Alle skal kunne leve livene sine slik de vil, med mindre det går ut over andres frihet. Min frihet slutter der din begynner.

Stem Venstre!

Ann-Christin Kippersund Willumsen, Stange Venstre