Dette innlegget er også publisert på Minervas nettsider.

“All makt i denne sal” sa en Venstrepolitiker i Stortingssalen en gang. Nå kan man selvsagt si at det var å gå litt langt, om man er for maktfordelingsprinsippet. Dagens regjering er imidlertid på vei mot det motsatte ytterpunkt, ved å fjerne siste rest av Stortingsdebattens viktighet. Parlamentarismen, i betydningen av at et stortingsflertall kan kaste regjeringen, står neppe for fall. Andre viktige aspekter ved ordningen er derimot i ferd med å forsvinne.

Onsdag arrangerte Regjeringen for andre gang på kort tid en pressekonferanse hvor flere av statstrådene deltok, enda de egentlig skulle vært i Stortingets spørretime og svare på mer eller mindre intrikate og skarpe spørsmål fra det øverste demokratisk valgte organ her i landet om hvordan de forvalter sin utøvende myndighet. Det endte med at Bård Vegard Solhjell fikk refs fra presidentskapet. Dermed havner han i en stadig voksende klubb av SV-statsråder som får refs for ikke å møte i Stortinget når de burde.

Denne skjer kort tid etter at statsminister Stoltenberg har sendt et brev til presidentskapet hvor han sier at han har understreket for statsrådene at de skal prioritere spørretimen når de planlegger sine aktiviteter. Selv er han så dårlig til å møte opp i Stortinget at Trine Skei Grande har foreslått å gjøre det obligatorisk for ham å møte opp i spørretimen minst én gang i måneden. Hun begrunner forslaget (fra mars i år) blant annet med at Stoltenberg, sett bort fra de obligatoriske debattene om trontalen og statsbudsjettet, kun har besøkt Stortinget fire ganger i denne stortingssesjonen.

Forutsigbarhet er også et poeng. Når stortingspolitikerne ikke vet hvilke statsråder som møter når, eller når statstrådene melder forfall kort tid i forveien av spørretimen, gjør det arbeidet med forberedelser langt vanskeligere. Kanskje taktisk lurt av Regjeringen, men i et litt lengre perspektiv gir det dårligere kvalitet på politiske debatter.

Strategien fra Regjeringen er selvsagt både effektiv og fornuftig, sett fra deres synspunkt. Presselosjen tømmes når de vanskelige spørsmålene kommer. Det er den samme strategien som følges når vanskelige saker besluttes i Regjeringen mens Stortinget har vinterferie og folket ser på ski-VM. Vi aner smarte medierådgivere i bakgrunnen – men strategien begynner etter hvert å bli litt for opplagt.

Så kan man selvsagt spørre om det egentlig spiller noen rolle. Regjeringen har jo uansett stortingsflertallet bak seg, og det er i underutvalget de viktige beslutningene tas. Da er det vel like viktig at pressen får spørre ut statsrådene som at Stortingsrepresentantene får det?

Men det spiller en rolle. Den utøvende makten bør ta på høyeste alvor at det er de 169 stortingsrepresentantene som er valgt av folket for å forvalte deres interesser. Nettopp fordi vi har en flertallsregjering som tar viktige beslutninger lenge før de når Stortinget, bør de være spesielt opptatt av å møte opp og svare for seg, både under den vanlige saksbehandlingen og i spørretimen.

Til daglig er det media og journalistene som setter dagsorden i den offentlige debatt. Det er selvsagt ikke noe galt med det i seg selv, men det er altså ikke de som er valgt inn fra alle landets kriker og kroker for å representere folkets interesser. Kanskje kunne en større respekt for Stortinget også skape større begeistring for valget til det samme Stortinget.

Spørretimen er de folkevalgtes egen arena. Så kunne man kanskje, som et lite hjertesukk, ønske seg bedre debatter i Stortinget. Debatter hvor logiske resonnementer regjerte, med treffsikker retorikk, hvor man tar ballen, ikke mannen, og gjerne på en måte som engasjerer tilhørerne.

I denne sammenheng kan det jo nevnes at veldig mange i sin tid var uhyre kritiske til å sende spørretimen på TV, nettop fordi den da kunne bli like tabloid som mediene ellers. De mente det ville ødelegge debatten fullstendig, at den ville bli like banal som det de mente andre TV-debatter ble. Det har den ikke blitt, og det viser jo at landets folkevalgte faktisk har både vett og respekt til å debattere godt og saklig.

Skei Grandes forslag burde kanskje være overflødig, men Regjeringen viser igjen og igjen hvorfor det er nødvendig med en ytterligere formalisering av parlamentariske prinsipper, dersom Stortinget ikke skal forvitre til et uviktig og formalistisk rollespill hvor bare statisterne deltar. Hyppigheten for statsrådenes oppmøte er en del av forretningsordenen i mange andre lands parlamenter, og burde være det i Norge også.

Når de som leder landet ikke engang gidder å møte opp, er det ikke lett å holde fast på troen på at det beste argument vinner frem – eller at Stortingets talerstol er landets viktigste.

Norge trenger en ny rusomsorg. Venstre er per i dag det eneste partiet som tør å tenke nytt. De fleste andre setter seg bare ned og lukker øynene og holder seg for ørene og sier LALALALA og håper at det går over. Skamme seg, skulle de.

Venstre vil heldigvis desentralisere beslutningene i kultursektoren, og gi kulturgründere som andre gründere bedre næringsvilkår. Ære være bevaring av smal kultur – men la oss komme oss bort fra Giskes enevelde. Jeg vil bestemme selv – ikke høre på statsrock!

Men det er faktisk ikke denne utidige misunnelsesbaserte mobbingen fra høytstående politikere som oppgis som hovedgrunnen til at paret flytter – selv om det ikke hadde vært det minste rart. Nei, det er den meget urettferdige måten man beskatter formue på i Norge som gjør at de kapitulerer. I Norge kan nemlig bedriften din gå med underskudd, men allikevel tvinges du til å tappe selskapet for midler så du har råd til å betale formuesskatt. Og hvis du går med overskudd, så selskapet vokser, blir du dobbeltbeskattet fordi det først skal betales skatt på overskuddet og deretter på (den økte) formuen.

I Norge skal du helst være rekefisker og stemme Arbeiderpartiet. Da får du fem milliarder mot å si noe pent om industriprosjekter, arbeidsplasser og den rødgrønne regjeringen (og det er ikke så farlig om du holder det du lover). Men hvis du er handelsmann og ikke passer munnen din, eller glemmer å holde lua pent i hånda i din omgang med regjeringskameratene, da fortjener du visst ikke annet enn et spark bak.

Venstre vil heldigvis at “formuesskatten reduseres ved en gradvis økning av bunnfradraget og en lavere vedsettelse av aksjer. På sikt vil Venstre at hele formuesskatten fjernes” (fra Stortingsvalgsprogrammet, kap. 7.2.2).

Ser ut til at regjeringen har lykkes godt med å “ta” de rike – så godt at de faktisk ikke gidder å finne seg i det lenger. 

Jeg er glad for at jeg er medlem i et parti som tar personvern på alvor, og faktisk slår fast den fortsatte retten til å bruke kontanter i programmet: “Den enkelte må sikres rett til å leve et sporløst liv, blant annet ved at betaling med kontanter fortsatt må være et alternativ.” (Fra Venstres stortingsvalgprogram, kap. 13.2.3 Personvern)

Nå sørger altså Barne- og Likestillingsdepartementet for å endre forskriftene, slik at man fremdeles kan få statsttøtte selv om man forskjellsbehandler medlemmer så lenge “man har en saklig grunn og forskjellsbehandlingen er nødvendig”. Visstnok kan religion være en slik saklig grunn.

I et fritt demokrati må det selvsagt være lov til å mene hva man vil, og organisere seg i hvilke organisasjoner man vil. Disse organisasjonene må ha rett til å diskriminere så mye de vil, og velge akkurat hvilke medlemmer de vil. For eksempel er Mensa en organisasjon som kan sies å diskriminere folk ut fra intelligens – bare de som får nok poeng i testene deres får være med. Andre organisasjoner som kan sies å “diskriminere” folk på bakgrunn av deres meninger er politiske partier. De fleste partier har jo en eksklusjonsparagraf som gjør at de kan utestenge folk fra å være medlemmer dersom de for eksempel offentlig uttrykker meninger som er sterkt i strid med partiets vedtatte standpunkter.

Problemet her er altså ikke hvilke forskrifter Fabu har – de må få være så diskriminerende, middelalderske og håpløse de bare vil. I et fritt samfunn møter vi dogmene deres med bedre argumenter – og ved å la være å ha noe med organisasjonen å gjøre, og forsøke å overbevise andre om det samme.

Det som er det demokratiske problemet her er at jeg, som sterk motstander av Fabus holdninger på området, tvinges til å være med å støtte deres arbeid når jeg betaler skatten min. Dét er alvorlig. Vi kan ikke være et land hvor borgerne tvinges til å finansiere organisasjoner som fremmer meninger de er fullstendig uenige i. Jeg mener at den eneste logiske konklusjonen av dette er at all statlig støtte til politiske og religiøse organisasjoner og alle andre interesseorganisasjoner bør avvikles.

Venstre dilter altså etter blant annet en annen vordende despot som også ønsker å utvide sin egen makt, på bekostning av rettssamfunnet og grunnloven – og dermed selvsagt også fordømmer “kuppet” i Honduras.

Jeg oppfordrer alle som følger Chavez, MSM og “alle de andre” i denne saken, til heller å lese Honduras’ grunnlov. Det er Kongressen (den lovgivende makt) og ikke Presidenten (som representant for den utøvende makt) som kan initiere endringer i Grunnloven. Når den utøvende makt forsøker å skaffe seg mer makt gjennom å bryte maktfordelingsprinsippene er det fare på ferde. Da må en av de andre maktinstansene gripe inn og sørge for maktbalanse.

Eller mener Venstre at det hadde vært greit om dagens rødgrønne regjeringen trumfet gjennom  grunnlovsendringer uten å følge reglene for hvordan dette skal gjøres? Fordi de tross alt har flertall i folket?

Prinsipper, folkens, please…