Byens ve og vel

Høyres forslag om å forby tigging kan neppe være særlig gjennomtenkt. Visstnok er jeg klar over Høyres manglende ambisjoner i hva fattigdomsbekjempelse og human sosialpolitikk angår, men dette tar kaka! Argumentasjon synes i beste fall vaklende
overfladisk. Eller mener Rune Grundekjøn (H) det han sa foran det norske folk i
debatten på NRK; at folk i Fredrikstad er redde for å gå ut på grunn av tiggere?
Er det virkelig så ille i Fredrikstad? Hm. Hvis folk er så redde for byens
tiggere, så tror jeg kanskje det er folk det er noe feil med og ikke tiggerne? For
det finnes faktisk ingen grunn til å frykte tigging og fattige mennesker. Jeg
har reist omkring i verden og sett tigging overalt. Det er ikke farlig eller
uvanlig, tvert imot. Noen mennesker faller utenfor alle systemer. Det beste
hadde vært om de slapp å tigge, selvfølgelig. Men er det noen som kan tilby tiggerne
jobb eller sosialstønad?

Eller er det bare jeg som er usedvanlig tøff? Er mine nerver laget av stål? Er det bare jeg som tør å gjengjelde et smil fra sigøynerkvinnen på hjørnet? Jeg gir henne ikke
penger, men hun smiler likevel. Det handler om å være mennesker. Vi tilhører
bybildet begge to. Det er sjelden jeg får muligheten til å gjengjelde et smil
ellers i bygatene. Summen av positivitet skaper trivsel i en by. Vi bør kanskje
bli flinkere til å slappe av og smile til hverandre her i byen? Å uttale seg om
romfolkets fremtidsmuligheter og livsvilkår i «hjemlandet», burde i alle fall overlates
til eksperter og ikke lokalpolitikere som fronter sosial renovasjonspolitikk. Å
vite hva man snakker om bør være premiss i enhver saklig debatt. Kunnskap er
alfa omega.

Om vi virkelig skal snakke om hva som gjør byen utrygg, så bør vi i anstendighetens navn begynne andre steder. Hva med å snakke om for eksempel helgefylla? Det er mange som føler seg utrygge i byen når flasker knuses og vold utøves i gatene. Politiet og natteravnene kan sikkert berette litt om dette. Jeg har også snakket med
eldre mennesker som føler seg utrygge i byen på grunn av utålmodige bilister.
Utrygge skoleveier har også blitt tatt opp tidligere. Joda. Fredrikstad har
mange utfordringer, og tigging er det minste av disse. Hvorfor Fredrikstad Høyre
ikke utviser en mer sofistikert holdning ovenfor byens ve og vel, tar jeg
derfor til etterretning…

Med erfaringene fra nasjonalismens mange skyggesider er det ikke unaturlig at nasjonalsymbolet oppfattes på ulikt vis. Et eksempel er den stadig tilbakevendende diskusjonen om hvorvidt vi skal forby eller tillate andre lands flagg i 17. mai-toget. Jeg mener imidlertid at denne debatten er et uheldig sidespor. Begge posisjoner – om man går inn for forbud eller oppfordrer til å bruke andre lands flagg – bidrar hver på sin måte til å undergrave de verdiene flagget er ment å skulle representere. Et forbud kan bare gi uheldige signaler på frihetens dag. Man oppnår neppe så mye annet enn at selve den nasjonale grunnidé – friheten – trekkes ut, og at flagget reduseres til et symbol for bunader og hardingfele. I praksis betyr det større avstand og mindre fellesskap. Da mister flagget den samlende funksjonen som nasjonaldagens åndelige far, Henrik Wergeland, ønsket at det skulle ha.

Etter andre verdenskrig framstilles Wergeland – ikke overraskende – i mindre og mindre grad som nasjonalist, og i større og større grad som dikteren som kjempet for at jøder skulle få adgang til kongeriket Norge. I virkeligheten var det ene en forutsetning for det andre – og omvendt. For Wergeland var de liberale verdiene en helt sentral del av et nasjonalt fellesskap. At Norges grunnlov ikke ga jøder adgang til landet, var for Wergeland en pinlighet som undergravde selve forfatningens idé. «Norges Forfatning skal være den frieste og for et Folk ærefuldeste», skrev han i «Indlæg i Jødesagen» i 1841. Men «[d]en fortjener ikke dette Navn, saalenge den er den intoleranteste». Samtidig støttet han Napoleons krav til de franske jødene i 1806 om at de må underordne seg statens lover i en fellesnasjonal forpliktelse. Han ønsket ingen politisk minoritet med egne rettigheter og plikter, og som statsborgere ville rabbinerens oppgaver måtte begrense seg til «Moralens Forkynden i Templene».

For Wergeland gikk det nasjonale langt utover å konstruere en identitet og egenart gjennom feiringen av felles historie. Å skape en nasjon handler om å virkeliggjøre et frihetspotensial gjennom selvstendiggjøring, folkedannelse og sosial integrasjon. Det som er viktig er at det politiske – grunnleggende liberale og demokratiske verdier – ikke står i opposisjon til det nasjonale, slik det ofte oppfattes, men er en helt sentral del av og forutsetning for det nasjonale frihetsprosjektet. Det historiske og kollektive fellesskapet som Wergeland bidro til å bygge opp, var viktig for at nasjonen, altså folket, kunne knytte sin identitet til et forpliktende politisk fellesskap i nasjonalstaten. Da er ikke det historiske et mål i seg selv, men brukt for å fremme framtidige og høyere mål. I en tale i Det norske Studentersamfund 17.mai 1835 uttrykte han at «det er ikke for os Selv at vi feire denne Fest. Vi feire mer det Forbigagne og Tilkommende end det nærværende». Slik skal vi «fæste Efterkommernes Øine paa Os som værdige til at overlevere dem Friheden meer fuldkommen end vi modtage den fra Fædrene».

Den tyske filosofen Jürgen Habermas er en av flere som har vært opptatt av hvordan vi skaper forpliktende fellesskap i flerkulturelle samfunn. Han har tatt til orde for en såkalt «forfatningspatriotisme», som grovt sett går ut på at ekskluderende nasjonalisme skal erstattes med lojalitet til et knippe felles verdier, som skal bygge bru over kulturelle og etniske motsetninger. Habermas viser til at det både i USA og i Sveits har vært mulig for forfatningen å slå rot på en slik måte. Habermas’ syn ligger veldig tett opp til det Wergeland forfektet for 170 år siden, og som ligger til grunn for den norske feiringen av 17. mai.

I et flerkulturelt samfunn er det to virkemidler som skaper integrering og større deltakelse enn noen andre: Flagget og skatteseddelen. Skatteseddelen, fordi det er gjennom deltakelse at et menneske blir en del av et fellesskap. Flagget, fordi det er et symbol som uttrykker et verdi- og skjebnefellesskap på tvers av kulturelle og etniske skillelinjer.

På godt og vondt var det samspillet mellom disse to symbolene som skapte de europeiske nasjonalstatene. Det var gjennom nasjonalstaten at folk ble knyttet sammen i et forpliktende fellesskap som muliggjorde rettsstaten, demokratiet, økonomisk vekst og – for den saks skyld – en vilje til å dø for fedrelandet. Slike forpliktende fellesskap er like viktige i dag som de var for 200 år siden. Hvis et flerkulturelt samfunn skal fungere over tid, er vi avhengige av arenaer hvor kulturelle forskjeller ikke dyrkes for sin egen del og som uoverstigelige størrelser. En splittende identitetspolitikk vil dyrke motsetningene som verdi i seg selv, og gjøre kommunikasjon umulig. Derfor er det viktig at vi oppe i alle bunadene og hijabene har symboler som skaper fellesskap, toleranse og gjensidig forståelse.

Som Wergeland skriver i diktet «Moses paa Bjerget»: «Friheden maa gjæstfri være / Den maa bære, / i sit Hjerte / kjærlighedens blide Ild. / Ved sin Arne maa den gjerne / see en Fremmed fra det Fjerne, / og hans Smerte / dække med sin Ære til.»

Kronikk i Adresseavisen 16. mai 2012.

Det er vanskelig å vite hvordan kommunalråd Ranum har kommet til sin konklusjon om at «Trondheim Venstre mener at Norge nå må legalisere alle typer narkotiske stoffer». Ingen i Trondheim Venstre har tatt til orde for dette.

Det Trondheim Venstres styre har tatt til orde for er å «avkriminalisere bruk og besittelse av små mengder av narkotika» og «innføre en forsøksordning med statlig regulert omsetning av lettere rusmidler». Ingen må tro at vi gjennom dette vedtaket ønsker frislipp av narkotika. Vi har imidlertid sett på konsekvensene forbudslinjen har ført med seg og konkludert med at prisen å betale i menneskeliv og ødeleggelse er alt for høy.

Ranum har rett i at rusbruk blant unge er på vei nedover i Norge, men det er ikke bare i Norge rusbruk blant unge går ned. Svært mange land i Europa ser den samme trenden, inkludert land som fører en mer liberal ruspolitikk, for eksempel Nederland, Portugal og Storbritannia. Å gi forbudet æren for nedgangen i rusbruk når man ser en tilsvarende nedgang i andre land, er en interessant tolkning av data. Man kan også spørre hvordan det har seg at det tok 40 år med økning av narkotikabruk før forbudet førte til at kurven begynte å peke nedover.

ESPAD-undersøkelsen som Ranum viser til er en spørreundersøkelse som gjøres blant ungdom i alderen 15-16 år, og det stemmer at langt flere ungdom i Nederland enn i Norge oppgir at de har brukt cannabis i denne undersøkelsen. Kommunalråden viser også til Nederlands TRIMBOS (tilsvarer SIRUS i Norge) som også nevner resultatene fra ESPAD, men det ser ut til at tall i en rapport fra samme institutt som viser langt lavere tall for ungdom i alderen 12-18 år, blir oversett. EMCDDA (The European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction) viser også langt lavere tall for aldersgruppen 15-24 år. Faktisk viser EMCDDA at det er flere brukere av cannabis i Norge enn Nederland i denne aldersgruppen.

Det er ikke korrekt at cannabis ble avkriminalisert i Storbritannia. Cannabis ble nedgradert fra klasse B til klasse C i perioden 2004-2009, men ikke avkriminalisert. Derimot stemmer det at antall mennesker som oppsøkte hjelp for avvenning økte sterkt etter 2004 i Storbritannia. Det er besynderlig at konklusjonen Ranum trekker fra denne utviklingen er at dette først og fremst må bety at dette skyldes en økning i antall brukere, og ikke at de som hadde et rusproblem nå våget å oppsøke hjelp på grunn av lavere straffenivå for bruk. En rapport, «British Crime Survey» gitt ut i oktober 2006 viser at cannabisbruk gikk ned også etter reklassifiseringen av cannabis. Det samme viser tall fra EMCDDA.

Hvor skal vi kjøpe heroinen, fra det illegale markedet eller produsere den selv, spør Ranum. Heroin, i likhet med morfin, fremstilles fra opiumsvalmuer. Morfin er et narkotisk stoff som ofte brukes på sykehus for å lindre smerte. I land som Frankrike og Australia dyrkes opiumsvalmuer helt lovlig for legemiddelselskaper. Det finnes altså allerede i dag alternativer til å kjøpe fra et illegalt marked eller å produsere selv.

På flere punkter er heldigvis Trondheim Venstre og Ranum enige. Forebygging, rehabiliteringstilbud og ettervern er i dag områder hvor vi har forbedringspotensiale. Organisasjoner som tilbyr hjelp til unge med rusproblemer er viktige støttespillere i kampen mot rusmisbruk, for eksempel K46. Skolehelsetjenesten er et annet viktig ledd for å forebygge rusmisbruk blant unge. Dette tar Venstre til orde for å styrke, og det gleder oss at Høyre også støtter kampen for et bedre helsetilbud og mer forebygging av rusproblemer blant unge.

Trondheim Venstre står ikke alene i denne saken, svært mange forskere i fagfeltet har lenge sagt at forbudslinjen har forsterket problemene. Det samme sier tidligere statsledere fra land som produserer illegale rusmidler, som Mexico og Colombia. Selv i konservative Høyre finner man fremtredende politikere som sier forbudslinjen har feilet, sist ved Torbjørn Røe Isaksen i Morgenbladet.

Avkriminalisering av bruk vil ikke være et signal om at vi har gitt opp kampen mot narkotika. Det er et signal om at vi ikke skal stemple alle som bruker eller har brukt narkotika som kriminelle, og at vi heller vil gi de behandling fremfor straff.

Regulert omsetning av lettere rusmidler som cannabis vil være en krigserklæring til de kriminelle nettverkene som i dag håver inn enorme summer på andres bruk og ulykke. Kriminelle erstattes av andre kriminelle, og smuglernettverk og bakmenn tilpasser seg endrede politistrategier. Realiteten er at narkotikasalget allerede er åpent 24 timer i døgnet, 7 dager i uken og uten noen form for alderskontroll. Det spillerommet forbudet har gitt slike nettverk koster samfunnet store summer i et forsøk på å oppnå en uoppnåelig visjon om et narkotikafritt samfunn. Det er betimelig å spørre hvordan Høyre mener vi vil oppnå dette målet med forbud, når vi ikke en gang klarer å holde fengslene våre frie for narkotika.

Vidar Wahlberg
Styremedlem, Trondheim Venstre

Ina Roll Spinnangr
Leder, Trondheim Venstre

Regjeringen med statsminister Jens Stoltenberg i spissen har tatt sine egne grep for et renere Norge. Med statsråd Grete Faremo og statssekretær Pål K. Lønseth som renovasjonsarbeidere, skal Grunnlovsdagen 2012 bli en milepæl for et land som ikke lenger skal være besudlet med barn av innvandrere som har falt i unåde hos sosialdemokratiets ufølsomme regelryttere.

Den 16. mai, mens vi andre stryker bunadsskjorter og finner frem lakksko og flagg, skal Faremos og Lønseths politimenn aksjonere mot en 7 år gammel bergenser og familien hans. Nathan Eshete skal deporteres fra landet han er født og oppvokst i. Brannpatrioten skal rykkes vekk fra skolen og hjemstedet som er hans eneste forankringspunkt i livet. Her har han alle sine venner, bekjente, skolekamerater og treningskamerater. Nå skal han tvangsutsendes til et land i Afrika hvor han aldri har vært.

For å få gjennomført dette renovasjonsprosjektet har norske myndigheter vært i Etiopia og forhandlet frem en kontroversiell avtale med en høyst tvilsom avtalemotpart. Som så mange andre hvite menn som har hatt ærend i Afrika, har også Stoltenbergs forhandlere blitt møtt med krav om økonomisk kompensasjon fra myndighetene til den omstridte statslederen i Etiopia. Dette har ikke vært noe problem for de norske forhandlerne. De er blitt enige om at 26.000 kr skal være prisen som vil bli satt på hvert svartkrusede hode som skal fraktes fra rike Norge til det fattige landet på Afrikas horn. FN har reist svært kritiske spørsmål til denne avtalen, spørsmål som regjeringen hittil har unnlatt å besvare.

Vi som protesterer mot norske myndigheters iskalde asylpolitikk vil bære en grønn sløyfe på 17. mai, sammen med de norske nasjonalsymbolene. Det vil jeg gjøre som en stille markering av min avsky mot at regjeringen betaler sølvpenger for å bli kvitt asylbarn som har størst tilknytning til landet vi feirer friheten til.

Norge velger å se bort fra Barnekonvensjonen og norske lover som sier at barns tilknytning til riket skal vektlegges. Barn sendes ut av landet uten at de har fått en rettferdig vurdering av deres søknad om opphold– noe som er brudd på deres grunnleggende rettigheter. En politikk som på systematisk vis ikke tar hensyn til barns beste, er en barnefiendtlig politikk.

Dagens regjering med Arbeiderpartiet i spissen har gått inn for denne politikken, med støtte frå Høyre og Fremskrittspartiet. En politikk der barn som har blitt boende i landet i mange år, ikke blir hørt. En politikk der Norge som eneste land har fått til en returavtale med diktaturstyret i Etiopia. En politikk der innvandringsregulerende hensyn settes høyere enn barns tilknytning til riket, og der systemhensyn settes fremfor menneskehensyn.

Nathan har nærmest blitt symbolet på den inhumane asylpolitikken som føres i dag. Han er blitt frontfiguren for over 400 andre barn som er i samme situasjon. Da Venstre la fram et forslag på Stortinget som kunne reddet barna ut av denne situasjonen, så fikk vi støtte frå Krf. SV vil gjerne vente til det blir lagt frem en stortingsmelding om «Barn på flukt». I mellomtiden rives Nathan og mange andre barn bort fra sine norske venner og alt de kjenner fra sin norske oppvekst. AP kan glede seg over at de henter velgere fra FRP, men vi i Venstre har fått nok. Nå er det på tide at vi våkner og gir beskjed om at dette er helt uakseptabelt!

Nathan skal sendes ut før 16.mai og får ikke ta del i vår nasjonaldag 17. Jeg oppfordrer derfor alle til å delta i en partinøytral grønn-sløyfe-aksjon for å markere motstand mot dagens asylpolitikk og utsendelsen av disse barna. Grønt silkebånd får du tak i på hobby/syforretninger.

Bli med du også: http://www.facebook.com/events/225509054227158/

Datoen vekker alltid spørsmålet: ”Hva hadde skjedd om jeg ikke ble adoptert?”

Jeg er takknemlig. Mange risikerer livet for å komme til et av verdens beste land. Foreldre rundt om i verden ville solgt sin sjel for at deres barn skulle ha like gode oppvekstvilkår som jeg har hatt.

16. mai er min adopsjonsdag.

16. mai, 2012, må han forlate Norge. Nathan er 7 år. Han er født i Norge, sosialisert i norsk kultur, snakker norsk, går på norsk skole og har norske venner.

Har han ikke ”særlig tilknytning til riket?”

Er han ikke norsk?”

En av Nathans bestevenner, Askild, forstår ikke at noen bare kan bestemme at Nathan skal utsendes. «Kan noen bestemme at vi skal flytte til Spania?», har han spurt moren sin.

16. mai er Nathans utsendelsesdag.

Over 400 asylbarn har bodd mer enn 3 år på mottak – et hav av tid i et barns liv. Cirka én tredjedel av barna er født i Norge. Mange snakker norsk, går i barnehage eller på skole, og kjenner kun til vårt land. Disse barna vil kunne bli utsendt til land hvor krig herjer og menneskerettighetssituasjonen er forferdelig.

FNs konvensjon om barns rettigheter pålegger staten alltid å legge til grunn prinsippet om barnets beste. Det betyr at barnets beste som hovedregel skal være overordnet andre hensyn; det skal svært tunge grunner til å fravike det. Utlendingsloven fastslår at barn som har oppholdt seg mer enn tre år i Norge vil kunne få en fornyet vurdering av sin sak.

Norge har blitt kritisert av FNs barnekomité for at barn som har tilbrakt mange år i Norge kan bli utsendt til tross for deres sterke tilknytning til riket. Og, komiteen har, blant annet, anbefalt Norge ikke å sende barn tilbake til utrygge steder. Norge er forpliktet til å følge disse anbefalingene.

Derfor må det gjøres en grundig og individuell vurdering av hver enkelt sak. Barna må få sin sak vurdert uavhengig av foreldrenes situasjon og valg. Barna må bli hørt og det må legges vekt på hvilken tilknytning barnet har til Norge. Det må vurderes hva som er det beste for det enkelte barnet. Alle barn i Norge skal alltid kunne stole på at staten ivaretar deres rettigheter.

Utsendelse av lengeværende asylbarn, uten at de har fått en rettferdig vurdering av deres søknad om opphold, er brudd på deres grunnleggende rettigheter. Det vil være et statlig overgrep mot barna. Men regjeringen vil ikke høre på FNs barnekomité, ikke på NOAS, ikke på Redd Barna, ikke på eksperter. Og de stemte mot Venstres forslag for en mer human asylpolitikk.

Dagens asylpolitikk er en skam for landet vårt. Asylbarns rettigheter krenkes. Det gjør meg forbannet, og jeg vil fortsette å kjempe for at asylpolitikken skal bli mer human.

16. og 17. mai vil jeg bære en grønn sløyfe.
For å vise min støtte til lengeværende asylbarn og deres familier.
For å vise min motstand mot dagens inhumane asylpolitikk.
Jeg håper du gjør det samme!

“Hvis de kommer og kaster meg ut, så har kameraten min lovet å dra til Oslo og snakke med Kongen” – Nathan (7 år)

Se Grønn Sløyfe aksjonen på Facebook.

Mer om asylbarna:
– Regjeringen Krenker Asylbarns Rettigheter
– Utsendelse av Etiopiske Foreldre

Hvor stor andel av klimakuttene skal tas nasjonalt? Det er et stadig tilbakevendende spørsmål i den norske klimadebatten. I Klimameldingen som kom for et par uker siden opprettholdes målet om at 2/3 av kuttene i norske klimagassutslipp skal skje på hjemmebane, og motstanderne hevder at det er for kostbart. Men det er å snu problemstillingen på hodet. Vi vil mest av alt tjene på å gjøre klimatiltak i Norge, og det er på tide at vi gjør de riktige grepene for å gjøre den nye, grønne industrien lønnsom.

Industrien i Norge har blant verdens laveste utslipp av klimagasser. Samtidig bidrar teknologiutvikling i industrien til eksport av teknologi som gir renere industri også andre steder i verden. Et eksempel på et tiltak som har kjempepotensial, er fangst og lagring av CO2. Bare i vårt nærområde har vi Tjeldbergodden og Hydro Sunndal som kan være godt egnet for CO2-fangst, prosjekter som i så fall vil være verdensledende på denne typen klimateknologi.

Hvis vi lykkes, vil norsk industri kunne bidra til å gjøre industrien renere over hele verden. I dag står et selskap som Aker Clean Carbon i fare for å måtte legge ned fordi de prosjektene på CO2-fangst de var på vei inn i står stille. Satser vi på fangst og rensing i Norge, så kan de i stedet ta en lederrolle i en teknologibransje som kommer til å vokse enormt i de neste tiårene.

Om noen år kommer vi til å ha et overskudd av fornybar energi i Norge. Håndterer vi det rett, kan det gi oss verdens reneste industriprodukter. Om vi i tillegg kan tilby verdens første infrastruktur for fangst og lagring av CO2 fra industri, så vil vi ikke miste industri i Norge – tvert imot, vi vil tiltrekke oss industri fra resten av verden som allerede i dag etterspør muligheten til å produsere varene sine på en renere, mer klimavennlig måte. Selvsagt har det kostnader for industrien å investere i klimatiltak, men virkeligheten er at mye av fremtiden til norsk industri og til norsk næringsliv ligger i å være gode på klima.

Norge har alle forutsetninger for å legge om til et fornybart og bærekraftig samfunn med vår økonomiske styrke og høyt utdannede befolkning. For å lykkes, må vi legge forholdene til rette for at de nye, grønne arbeidsplassene kommer. Med god grunn har næringsaktører tvilt på ambisjonene i klimapolitikken, og derfor har de heller ikke utviklet gode klimaløsninger. Men med moderne klimateknologi kan bønder bli energientreprenører, kloakk og avfall kan gjøres om til penger gjennom å fange biogass, og til og med bygninger kan bli leverandører av energi. Da skal en være veldig kortsiktig for bare å se klimatiltak som en kostnad. Tvert imot, dette er tidenes industrimulighet.

Det er som Arnold Schwarzenegger sa under Zero-konferansen i fjor høst: Det nytter ikke å skremme folk til handling, vi må selge klimaløsningene gjennom å vise alt det gode de fører med seg. Derfor er det på høy tid at vi ser klimapolitikken i sammenheng med energi- og næringspolitikken og skaper grunnlaget for et helt nytt teknologi- og arbeidsmarked i klimasektoren. Spørsmålet er altså ikke om dette blir for dyrt for Norge – men om vi har råd til å la være.

Publisert i Adresseavisens Signert-spalte 11.05.12.

De som skriker høyest får mest. De som skriker høyest er også de største, mest velfødde og har størst sjanse for å overleve og stige på rangstigen. Norge er gjøkungenes land. De velfødde fortrenger plassen til de trengende og lar de sulte i hjel. Og vi vil det. Fordi det ser så fælt ut med disse tiggerne. Også er de ikke norske en gang.

I de fleste partier skriker nå gjøkungene om at vi bør forby folk å tigge i våre gater. Dette til tross for at et enstemmig storting i 2005 gikk inn for å oppheve løsgjengerparagrafen. Et enstemmig storting mente at ”[…] viktigheten av at tigging avkriminaliseres først og fremst [er] er av hensyn til at de som tigger ofte er i en vanskelig livssituasjon”. Dette var på et tidspunkt da stadig flere rusavhengige begynte å tigge på gatene i norske byer. Hvite norske menn tigget på gatene i store norske byer. Stortinget presiserte videre at ”for å unngå at mennesker skal tigge er det et viktig mål å redusere fattigdom. […] [D]et bør benyttes sosialpolitiske virkemidler, ikke kriminalpolitiske, for å gjøre noe med utfordringen knyttet til tigging.” Dette gjelder ikke lenger. For nå er det ikke hvite norske menn, men romfolket som tigger. Da bør løsgjengerloven gjelde igjen. Det var jo, for oss som er historisk bevisste, for romfolket, eller sigøynerne som flere vil kalle dem, denne loven ble laget. Jeg håper stortingsflertallet i samme omgang ikke resirkulerer andre stortingsvedtak dette landet har gjort mot denne etniske gruppen som blir jaget gjennom hele Europa.

Sterke stemmer i den offentlige debatten er mer opptatt av at Norge skal se trygt, hyggelig og inkluderende ut enn at landet vårt reelt skal være trygt, hyggelig og inkluderende. Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter i 1998. Med det tok vi på oss et spesielt ansvar for å ivareta de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til romfolket (sigøynerne). Norge har også vært pådriver for at andre europeiske land skulle gjøre det samme. For det ser så pent ut på papiret at vi tar vare på de utstøtte. Men det ser ikke så pent ut når vi ser romfolkets nød i øynene på Karl Johan, i Fredrikstad og i Bergen. Da vil vi ikke se dem. Da vil vi forby dem.

Men det hjelper ikke å være hvit mann med rusproblemer heller. Også det ødelegger bildet av det vellykkede lille landet langt mot nord. Vi sterkeste hiver i oss i snitt førti vinflasker i året. De svakeste røker marihuana, stikker heroin og tygger khat. Klart disse menneskene trenger hjelp. Klart det ikke er bra å la rusmidlene styre livet. Men hjelper det å straffe dem? Hjelper det at politiet rydder opp på morgenen 17. mai så vi skal slippe å se at de sliter? Hjelper det at skoleunger dras frem av politiet med hund på vilkårlige undersøkelser på norske skoler? Nei. Det gjør det ikke.

Mennesker som skremmes vil sjelden underordne seg noen offentlig makt. Mennesker som hjelpes vil det. Hvorfor hjelper vi dem ikke likevel? Jo. Det er enkelt. Fordi vi er de sterkestes land.

Per Magnus Finnanger Sandsmark

Landsstyremedlem i Venstre

Innlegget er tidligere publisert i Vårt Land: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread271780/