I forkant av 17. mai har diskusjonen gått høyt rundt hvilke flagg man skal få lov å flagge med på Norges nasjonaldag. Utenlandske flagg kan ikke sies å ha vært velkomne hos alle. Jeg har gjennom denne debatten blitt ganske oppgitt. Oppgitt óg skuffet, men jeg har valgt å ta et standpunkt uten å komme med for harde ytringer. Helt til nå.

Hadde resten av Norge vært vitne til det samme jeg bevitnet i dag, ville debatten blitt lagt død. Jeg får pepper av brødrene mine for å dramatisere litt vel mye, men jeg kan med hele kroppen bak si at dette er det vakreste jeg har sett.

Bakgrunnen ligger noen år tilbake. Det ble besluttet at hjemkommunen min skulle bli beriket med et asylmottak. Et asylmottak som naturlig nok ikke bare ble ønsket velkommen. De som roper høyest er de som blir hørt og dessverre var det tilfelle i denne saken her også. For et drøyt år siden ble asylmottaket lagt ned og beboerne måtte finne annet sted og innkvarteres. Få snakket deres sak da – få har til nå snakket deres sak. Helt til i dag, der en hendelse viste mer enn hva 1000 debatter kan vise.

Jeg har i dag jobbet dugnad for fotballklubben, solgt pølser og ødelagt kroppen for noen dager fremover. Fra enden av plassen med massiv buljonglukt på alle kanter så ser jeg det kommer en minibuss trillende inntil plassen der alle de bunadkledde menneskene befant seg.

Ut av minibussen kommer 10 stivpyntede, mørkhudede mennesker. Norske flagg, afrikanske flagg, irakiske flagg, afghanske flagg. Flagg fra alle deler av verden, samt tilhørende nasjonaldrakter kom til syne. Min første reaksjon var “Dette kommer aldri til å gå bra”.

Men så er det noe som fatter min oppmerksomhet. En eldre herremann setter ned barnebarnet fra armen og begynner å småløpe mot de utenlandske menneskene. Overraskelsen er mildt sagt stor når jeg ser mannen hiver seg rundt halsen til én av de i mild gråt og ekstrem ekstase over å se igjen menneskene han hadde savnet. Han tok et standpunkt akkurat der og da. Når strømmen av menneskene som kommer for å hilse de velkomne så står Morten fuktig i øyekroken, bakerst på plassen med pølser i hånda og innser at han nettopp har sett det vakreste han har sett.

De har kommet tilbake til bygda for å feire nasjonaldagen i landet og ikke minst bygda de har blitt glad i. Jeg bestemmer meg der og da for å dele denne erfaringen med dere og samtidig presisere at dette er den verden jeg vil leve i!

Gratulerer med dagen, hilsen
Morten Skåningsrud
Kommunestyrerep.
Venstre / Hurdal Kommune

Det er ikke vanskelig å finne graverende sitater om man går Frps Christian Tybring-Gjedde etter i sømmene. Den øvelsen har også vi i Venstre gjort mange ganger. Derfor har Dagsavisens leder 15. mai rett når den sier at Frp ofte tyr til fremmedfrykt i en valgkamp. Og den har også rett når den sier at dette er langt fra Venstres syn. Jeg mener alle må ha mulighet til å skape et bedre liv for seg selv og familien sin. Derfor vil Venstre grunnlovsfeste retten til å søke asyl. Og derfor sier vi også nei til å forby mennesker å be om hjelp på gata.

Dette er et av flere områder hvor Venstre og Frp står langt fra hverandre. Derfor går vi heller ikke til valg på et regjeringssamarbeid med ytterste høyre i norsk politikk. Vi går til valg på en liberal, blågrønn regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF. Vi har vist før at vi kan kjempe for klima, asylbarn og liberale rettigheter i nettopp en slik regjering regjeringssamarbeid. Faktisk var det en blågrønn regjering, og vår justisminister Odd Einar Dørum, som fikk opphevet tiggeforbudet i første omgang.

Forrige meningsmåling for Oslo viste at kampen om sistemandatet kan stå mellom Venstres Ola Elvestuen og nettopp Tybring-Gjedde. Klarere kan valget knapt være for de velgerne i Oslo som ønsker seg et regjeringsskifte. Landet trenger nemlig en ny regjering. Men det er ikke likegyldig hva slags regjering landet får. Styrkefordelingen mellom de borgerlige partiene avgjør hvem vil sitte i regjeringskontorene og hvem som holdes utenfor.

Et sterkt Venstre er den beste garantien for at den nye regjeringen er både liberal, sosial og blågrønn. Det er den beste garantien for en regjering som tar de fattigste og svakeste blant oss på alvor. Og det er den beste garantien for at det snart kan bli irrelevant hva Christian Tybring-Gjedde mener om noe som helst.

Guri Melby
stortingskandidat for Venstre i Oslo

Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å si det igjen: Jeg deler mange av Miljøpartiet De Grønnes mål for norsk miljøpolitikk. Vi skal kutte utslippene og fase ut den gammeldagse fossiløkonomien. Vi skal ha mer økologisk mat og skjerpe dyrevernet. Og vi skal verne sårbare områder både til lands og langs kysten.

Men en av forskjellene mellom oss er hvordan vi har tenkt å få gjennomført politikken vår. Hanna Marcusson og Rasmus Hansson i De Grønne ønsker seg en allianse av de erklærte miljøpartiene på Stortinget, som skal sitte “på vippen” og styre norsk miljøpolitikk. Resultatet vil bli noe helt annet: rundt tredve representanter  fra to-tre partier som kan sitte og holde sin sti ren på Stortinget, mens en velkjent allianse av Høyre, Frp og Arbeiderpartiet danner miljøfiendtlige flertall over hodene våre. Det taper miljøet på. Og da taper også miljøpartiene.

Jeg vil noe annet. Jeg vil ha Venstre inn i regjeringskontorene. Jeg tror nemlig at norsk miljøpolitikk blir best når miljøbevisste partier sitter i regjering. SV har fått mye kritikk for miljøprofilen til den rødgrønne regjeringen, men de har foreløpig klart å forhindre oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen, akkurat som Venstre fikk til sist vi satt i en blågrønn regjering. Da doblet vi også jernbaneinvesteringene, økte kollektivsatsingen i byene, vernet vassdrag og annet areal og la fram en dyrevelferdsmelding som fortsatt er premissleverandør for norsk pelsdyrdebatt. Gjennom to klimaforlik har vi også vist at vi får til mer god miljøpolitikk med de borgerlige partiene enn det dagens rødgrønne regjering klarer å levere. Og i Oslo har vi gjennom langsiktig og konsekvent samarbeid på borgerlig side sørget for både bedre og billigere kollektivtrafikk for alle oss som bor her.

Både Marcusson, Hansson og jeg har ambisjoner for miljøet. Men drømmen om at en miljøallianse skal sitte i Stortinget og styre norsk miljøpolitikk er dessverre helt urealistisk. Vi må inn der de viktige beslutningene tas. Alt annet blir bare prat. Og det har norsk miljøpolitikk faktisk hatt nok av.

Guri Melby
stortingskandidat for Venstre i Oslo

De mektige gyteområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja har definert Norge gjennom tusener av år. Om det norske flagg skulle hatt et symbol, så ville torsken vært et naturlig valg. Å starte oljeutvinning i dette området må derfor betegnes som et politisk selvmord av vår identitet som nasjon. Et slikt nasjonalt selvmord kan også betegnes som et svik mot resten av verden, siden det er her er snakk om verdens beste
matfat.

Å være politiker bør være synonymt med ansvarlighet,
spesielt med tanke med de kommende generasjoner. Det forventes at
stortingspolitikere baserer sitt arbeid på internasjonal, seriøs forskning og
ikke egeninteresser. Å bygge et land er ikke det samme som å spille
byarkitektspillet Sim City på PC. Man må tenke langsiktig, samtidig være
kreativ og kunnskapsbasert. Noen ganger må man også velge bort kortsiktige,
profittbaserte løsninger til fordel for miljø og folkehelse. Noen verdier kan ikke
måles i kroner og øre. Vi klarer oss fint uten olje, det finnes en rekke alternative
energikilder som kan tas i bruk allerede, men vi klarer oss aldri uten næringsrik
mat på lang sikt. God folkehelse er premissleverandør for et bærekraftig
samfunnsliv og dette kan vanskelig kalkuleres av spekulative økonomer på
Stortinget.

Arbeiderpartiets ønske om konsekvensutredning av de sårbare nordområdene kan i verste fall sees i sammenheng med deres miljøfiendtlige fiskeripolitikk basert på oppdrettsnæringen. Hvor er vel fiskeridepartementet når Statoil presser på i håp om nye kontrakter til havs? Vel, i spissen for den profittbaserte dekonstruksjonen av norskekysten finner vi en ministerpost signert Arbeiderpartiet. «Fiskeriminister» Lisbeth Berg-Hansen (Ap) har utvilsomt lykkes
i sitt arbeid for å legge forholdene til rette for oppdrettsnæringen hun selv
deltar i som privat næringsdrivende (denne potensielt inhabile koblingen har
for øvrig aldri blitt undersøkt av Stortingets kontrollutvalg meg bekjent). Jeg
vil derfor, for n-te gang, offisielt omdøpe hennes tittel til oppdrettsfiskminister.
Man kaller en spade for en spade, tross alt. Ja, tenk; aldri før har Norge hatt
en oppdrettsfiskminister!

Oppdrettsfiskminister Lisbeth Berg-Hansens likegyldighet til gyteområder og villfisk er da heller ikke overraskende. Kanskje drømmer hun om storslåtte oppdrettsanlegg rett utenfor Lofoten og Senja, med forurensende oljeplattformer som symbolske maktkulisser i solnedgang? Kanskje drømmer hun om en slags apokalyptisk kyststripe av aluminium, stål og betong? Vel, oppdrettsfiskministeren har aldri kjempet for å bevare vår flerumettede kulturarv som kystnasjon, men hun har hatt stor suksess som forretningskvinne. De viktige arbeidsoppgavene til ministerens oppdrettsfiskdepartement (tidligere fiskeridepartementet) synes følgende: å fylle opp utenlandske trailere med fordervet oppdrettsfisk, samt investere i ny oppdrettsteknologi. Kritikk fra profesjonelle miljøorganisasjoner og respekterte havforskere blir effektivt håndtert ved hjelp av oppdrettsfiskdepartementets kommunikasjonsrådgivere.

Man trenger ikke være profetisk for å vite at også de kommende generasjoner trenger næringsrik mat. Siden de fleste mennesker er klar over at mat ikke produseres av maskiner i en fabrikkhall, men stammer fra naturen, så er jeg optimistisk på vegne av det norske folk. Med andre ord; jeg tror folk flest er i stand til å avsløre den kortsiktige tankegangen som Statoil og enkelte politikere besitter. Jeg tror folk flest vil verne de
livsviktige gyteområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja slik Venstre ønsker. Og til slutt; jeg synes det er på høy tid at Norge gjenåpner fiskeridepartementet og fiskeriministerposten. Norge trenger en fiskeriminister med bærekraftige visjoner for havets fisk! Hvorfor skal det norske folk spise dårlig oppdrettsfisk når vi har verdens beste villfisk i eget hav?

8. mai er ikke bare soldatenes eller krigsheltenes dag. 8. mai er hele folkets dag for frigjøring fra lenker og tyranni, og for selvstendighet og fred.

Intensjonen bak å gjøre frigjøringsdagen til veterandag er sikkert god. Norske veteraner fortjener respekt og anerkjennelse for den innsatsen de gjør for Norge og for fred utenfor landets grenser, og for det offer mange av dem har måttet bære i ettertid i form av fysiske og psykiske seinskader.

Men å sause de to markeringene sammen bidrar til å gjøre dagen til en dag for soldater og det norske forsvaret. Derfor bør veteranene få sin egen dag.

1. Trine bør legge sitt sosiale enkeltsak-engasjement til side for en liten periode og fokusere på å snakke økonomi, verdiskapning, fordeling og ansvarlighet – kommunisere V sin samfunnsmodell.

- De store linjene i politikken og nummer 1-faktoren i folks liv når de skal gi sin stemme. Folk ønsker først og fremst trygghet og forutsigbarhet – noe som er tett relatert til økonomistyringen. En leder må sørge for den overordnede ordenen i hjemmet.

Vel og bra med V-politikeres engasjement for flyktninger og innvandrere, og engasjement i mange enkeltsaker, men det setter feil fokus og undergraver folks oppfatning av V sin politikk som et (overordnet) samfunnsansvarlig parti  - Og det bidrar til å understøtte folks oppfatning av Venstre som – nettopp – et nisjeparti.. Hvor mange gir sin stemme til et nisjeparti når det røyner på? – når tiden er inne til å ta det endelige valget? Det er først når folk har tillitt til at de økonomiske løsningene og forholdene for landet er på plass at de setter fokus på ulike sosiale forhold. Det blir såkalt sekundært. Sånn er det bare.

Dessuten kan det virke som om at media har fått ulike V-politikere som yndede debattanter i de mest nisjepregede temaer som tas opp. Dette bidrar til å understøtter folks oppfatning av v som et nisjeparti ytterligere – og Venstre stiller opp. Media elsker polariserende debatter. Men V savnes når det polariseres rundt du større samfunnsmessige spørsmålene. Poenget er at mediaoppmerksomhet er en nesten tilmålt tid som må brukes med varsom presisjon og i tråd med partiets strategier. “Å bruke opp” den tilmålte tiden sin til å fremstille seg i tråd med medias og folks generelle nisje-oppfatning av partiet er neppe lurt, dersom partiet ønsker å krype over den nisjebefengte”under sperregrensa-sumpen” som det har vasset gjennom i flere ti-år.. På tide å våkne?

2. Entydighet og bastanthet ifht egen politikk. Legg potensielle konstellasjoner og hvordan V skal fotholde seg til disse på hylla – en gang for alle. For V handler det nå om å stå inne for at V gjør det som er nødvendig for å få gjennomslag for mest mulig V-politikk.. koste hva det koste vil. Kynisk og entydig – styrke og troverdighet. Ikke la V forledes til å spille med på medias smartass-bedrevitenskap-forståsegpåer-skrive- og spekulasjonslyst. Ikke dans med når media byr opp til dans rundt hypotetiske scenarioer. Det vil vitne om styrke, sindighet og tillitt til egen politikk, noe som igjen vil vitne om lederegenskaper. Ingen stemmer på vinglete lederskap som bruker energi på hypotetiske muligheter og begrensninger, uansett hva det vingles med. Det blir omtrent som om gründere skulle spekulert i hvordan de skulle bruke pengene når de er tjent. Hvordan hadde vi oppfattet slike gründere?

3. Snakk mer om de store og visjonære linjene i politikken. Verdiskapning og fordeling. Om hvordan disse to henger sammen og utgjør fundamentet i all politikk. Dette vil skape det rette inntrykket av V som et styringsdyktig parti med overordende visjoner for samfunnet og landet.

4. Snakk mer om investeringer for landet. Fremstill partiet som det viktigste investeringspartiet. Investeringer i utdanning og forskning. Investeringer – også for neste generasjon – i infrastruktur og miljø – i innovasjon og utvikling. Snakk om bygging av samfunnet og individenes potensiale.

5. Inntrykkstrategi. Glem kompliserte småsaker og tenk tabloid i månedene før valgkampen. De med innsikt utgjør et mindretall og som regel har de allerede funnet sin politiske plass. De er vanskelige å rikke. De store og mer flyttbare velgermassene er de som baserer seg på sine inntrykk (overskrifter). Jeg sier ikke at partiet skal fremstille sin politikk som tabloid, men at en kan bruke dette som en strategi – bli best på tabloid formidling.

Hva mener du Venstre nå bør gjøre fremover for å vinne stemmer fra folket? -og hvorfor?

Venstre og de andre borgerlige byrådspartiene i Oslo har jobbet fram planer om utvikling av byens inngangsport Oslo S, men planene avhenger av en ny bussterminal. Dagens terminal på Vaterland er fullstendig sprengt. Den er opprinnelig dimensjonert for 450 avganger i døgnet, men har i dag over 1000. Ny bussterminal ligger ikke inne før andre planperiode, noe som betyr at Regjeringen bremser denne utviklingen.

Det er stort behov for en ombygging og rehabilitering av dagens stasjonsområde. Dette er for mange inngangsporten til Oslo og Norges største kollektivknutepunkt. Venstre har ambisjoner om å lette samferdselen rundt Oslo S og samtidig få til en god utvikling av denne viktige delen av Oslo. Det er synd at de rødgrønne ikke deler våre ambisjoner og prioriterer Oslo.

Det er generelt lite til Oslo i transportplanen.  Regjeringen har ikke prioritert ny Oslo-tunell eller t-bane til Fornebu og Ahus. Alle disse elementene er viktig for å lette på trafikkpresset i Schweigaardsgate og for å bedre gjennomgangstrafikken i Gamle Oslo. Disse grepene er avgjørende for at Oslo ikke skal drukne i biltrafikk.

Venstre har programfestet at staten må ta 50 % av kostnadene ved bygging av Fornebubane og Ahusbane, at staten må bidra betydelig til ny t-banetunnel og at ny togtunnel under Oslo må bygges ut parallelt med Intercity-utbyggingen. Regjeringen forplikter seg ikke på noen av disse tiltakene, noe som viser at vi trenger en ny blågrønn regjering etter valget, en regjering som prioriter kollektivtrafikk og Oslo.

Espen Ophaug (V), nestleder i Byutviklingskomiteen

Innlegget sto på trykk i Nordstrand Blad 2.mai 2013

Et godt samferdselstilbud vil gjøre det mulig for mange å bosette seg lenger unna sentrum, men samtidig være en del av Oslos arbeidsmarked og nyte godt av kulturtilbudene våre. Skal vi virkelig få til denne satsingen, er vi avhengig av at staten bidrar med investeringer til en ny Oslo-tunnel for jernbanen, t-bane til Fornebu og t-bane til Ahus. Dette mangler i den rødgrønne NTP.

Videreutvikling av t-banenettet i Oslo er avhengig av en ny t-banetunnel gjennom bykjernen. Ruter har beregnet at det vil koste 20 milliarder å bygge det nettet Oslo har behov for, men i NTP loves ingen penger. Fornebubanen er dessuten satt på vent. Dette er en Nasjonal Transportplan som ikke bidrar til å løse storbyutfordringene. Det er rett og slett ikke en NTP for Oslo.

Venstre har ambisjoner for Oslo. Vi har vedtatt at vi vil bygge en ny Oslo-tunnel og styrke den eksisterende belønningsordningen for kollektivtransport slik at det er resultatene som teller. Dessuten vil Venstre bygge ut en ny t-bane til A-hus og Fornebu, og styrke kollektivtrafikken i hovedstaden.

Da er det så uendelig skuffende at Regjeringen ikke vil. De rødgrønne har foreslått en bymiljøpott som de tretten største byene skal konkurrere om, men potten er ikke i nærheten av å dekke Oslos framtidige transportbehov når Oslo og Akershus leverer sin del gjennom 50 % til Fornebu- og Ahusbane. Den reelle investeringen til bymiljøpakker, fratrukket belønningsmidler er 16,9 milliarder over ti år. Dette er det Oslo trenger alene for å løse sine utfordringer.

Uten å investere i infrastrukturen i Oslo vil vi ikke kunne utvikle en menneske- og miljøvennlig by. Togene inn til Oslo kommer til å fortsette å være fulle og kapasiteten i tunellen kommer til å fortsette å være sprengt. Hvis det ikke var for Venstres gjentatte satsing på kollektivtrafikken i Oslo over flere valgperioder, hadde byen allerede druknet i nye reisende.

Vi har en annen visjon for Oslo enn Arbeiderpartiet, SV og Sp. Vi vil investere i Oslo, slik at byen kan ta imot sine nye innbyggere. Skal Oslo få det byen fortjener, må Norge få en grønn og liberal Regjering som er villig til å bruke penger på Oslo.

Espen Ophaug (V), nestleder i byutviklingskomiteen

Odd Einar Dørum (V), bystyremedlem

Innlegget sto på trykk i Akers Avis Groruddalen fredag 3.mai 2013.