= feil! Venstre vil ikke gjøre radikale endringer som truer velferdsstatens bæreevne og tryggheten i samfunnet. Venstre vil sikre en bærekraftig utvikling for velferdsstaten og vi setter trygghet først. Selv føler jeg meg utrygg når jeg går hjem på natta i Oslo og sånn skal det ikke være. Alle partier er enige om at vi må overholde forpliktelsene til FN i forhold til å ta imot kvoteflyktinger. Venstre vil imidlertid at det skal stilles krav til alle i samfunnet. Integrering fører også til et tryggere samfunn. Alle som kan jobbe skal jobbe og det skal det settes krav til. Det skal ikke være så lett å lure NAV som det er i dag. Misbruket truer også de som trenger hjelp sin rett til hjelp. Venstre vil også åpne for at folk som venter på behandlingen av asylsøknaden skal kunne jobbe, og de som har fått avslag skal returneres raskere. Saksbehandlingstiden må også reduseres. I tillegg vil man styrke politiet slik at de kan slå hardere ned på kriminalitet og i større grad forebygge. Norge skal ikke være en frihavn for kriminelle bander. Styrkingen skjer ved at Politihøgskolen øker opptaket samt ved å etablere en ny politihøgskole i tillegg til avdelingene i Oslo og Bodø. Med tanke på forebygging vil i tillegg Venstre ha trygghetsvakter. Og én ting til; liberal betyr tolerant i den forstand at vi er for mangfold og at folk er forskjellige, men når det gjelder de grunnleggende verdiene som vårt demokrati er bygget på, som valgfrihet, fravær av tvang, at alle skal ha like muligheter, at alle mennesker er like mye verdt osv. så er vi kompromissløse. Det er norske lover som gjelder. De som misbruker asylinstituttet ved å drive kriminell virksomhet må få en rask reaksjon og om mulig utvises og vi vil ikke tolerere misbruk av familiegjenforeningsordningen. Venstre vil jobbe systematisk mot tvangsgiftning ved å øke bevissthetsnivået rundt dette blant alle som arbeider med unge, samt etablere flere beredskapshjem for unge som har brutt med familien sin på grunn av trusler om tvangsekteskap. Venstre vil utvide introduksjonskurset for nyankomne og innføre eksamen ved avsluttet kurs. Vi vil gi økt støtte til frivillige organisasjoner som jobber med integrering. Barn som har dårlige norskkunnskaper må få gratis kjernetid i barnehagen og vi vil styrke hele norskopplæringen. Venstre vil også innføre en mentorordning for arbeidstakere med spesielle behov på vei ut i arbeidslivet, samt evaluere Utlendingsnemda helhetlig. Personlig vil jeg i tillegg reformere hele NAV, fjerne kontantstøtten og innføre en frivillig fadderordning for nyankomne.

2. ”Det er ikke noe vits i å stemme på Venstre fordi dere er for små”

Mange sa dette før forrige valg, og da sa jeg alltid at hvis alle som hadde kommet og sagt til meg at de egentlig var Venstre i hjertet sitt, men ikke stemte på oss fordi vi er for små, faktisk hadde stemt Venstre, så ville Venstre vært et stort parti. Men i denne valgkampen har uansett ingen sagt det, og det er kanskje ikke så rart siden Venstrevinden har blåst bort det falske pinnevevet som dette argumentet stod på. Nå er Venstre 3. største parti blant elevene (fremtiden) i Oslo, bare få prosentpoeng under Frp i Oslo og 4. størst nasjonalt. Denne artikkelen viser at Venstre har makt: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article4213966.ece http://www.dagbladet.no/a/17947639/

Og forresten, til dét spørsmålet vil jeg stille et annet spørsmål tilbake: Hva er vitsen med å ha valg hvis det er så statisk? – Jeg trodde det var velgerne som bestemte.

 3. ”En stemme til Venstre er en stemme til Frp”

= feil! Men et annet parti som tydeligvis er redd oss går visstnok nå fra dør til dør og sprer denne løgnen. I Bø kommune styrer Ap og Frp sammen, så hvis det var den logikken man skulle bruke burde de heller gå rundt og si at en stemme til Ap er en stemme til Frp! Hvis noen lurte; en stemme til Venstre er en stemme til Venstre. Vi støtter bare Venstrepolitikk og ikke politikk som bryter med det vi står for. Venstre er løsningen i sentrum.

http://ingeborgkjos.wordpress.com/

Dagens sitater kommer fra Hylland Eriksen: ”Norge må avvendes fra den oljenarkomanien vi lider av nå” og ”politikerene må tenke mer langsiktig enn 4 år frem i tid”. Dette er jeg helt enig i. Hvordan skal vi for eksempel få løst klimakrisen (innenfor demokratiets rammer spurte jeg om en gang) når vi har et så kortsiktig perspektiv? Hylland Eriksen sa for eksempel, ”hvis man virkelig tar miljøet på alvor, hvorfor ikke la det koste 100 kr. å kjøre inn i byen og 5 kr. å ta trikken?” ”Fordi da taper man sikkert valget”, svarte programlederen.

Ellers så jeg på nyhetene at Norge har høstet stor anerkjennelse internasjonalt for sitt ståsted mot innførte arter som det visstnok er internasjonal og nasjonal enighet om at utgjør en trussel mot artsmangfoldet. Men så har det vist seg at det ligger store penger i kongekrabbene, hele 125 millioner hvis jeg husker riktig, og det å produsere og fange kongekrabber skaper massevis av arbeidsplasser i nord, understreker fiskeriministeren fra Arbeiderpartiet, Lisbeth Berg-Hansen. – Så da får det heller bære eller briste med artsmangfoldet i Barentshavet… Det er vel og bra med arbeidsplasser, men jeg vil spørre fiskeriministeren og for øvrig hele hennes parti om hva slags arbeidsplasser skal vi leve av i dette landet og skal enkelte arbeidsplasser eksistere for enhver pris?

Ellers har jeg et supplement til Venstres idé om grønn skatt på forurensning (det er jo ikke alltid like lett politisk å selge ut noe med ordet ”skatt”) og dette er å bruke en del av inntektene på den grønne skatten til grønn borgerlønn til alle, i tillegg til klimatiltak. Det er ikke jeg som har kommet på denne ideen. Den er allerede gjennomført i British Columbia i Canada og systemet kalles for ”fee-and-divident”. Det går ut på at man innfører en gradvis økende pris på karbon, fastsatt ved utvinnings-, produksjons- eller ilandføringsstedet, en avgift som vil gi utslag i økte priser på de forurensede produktene. Slik stimuleres forbrukerne til å velge miljøvennlig. Inntektene staten får fra denne avgiften, eller fra det Venstre ville kalt grønn skatt, skal gå til klimatiltak og (dette er det nye) til den enkelte borger. Det eneste nye jeg har kommet på er at dette siste kan selges som grønn borgerlønn! Dette syns jeg klinger nesten like fint som reinsdyrbjeller på julekvelden:) Miljøvennlighet må gjøres attraktivt.

For ganske lenge siden var jeg på en samling som heter ”lokalpolitisk nettverk” i Oslo Venstre. Da kom jeg på noen saker som jeg tenkte jeg skulle nevne fort.

Det ene var at i Nordre Aker bydel så burde Ullevålssletta legges i tunnel under bakken og det burde anlegges grøntareal over. Dette gikk Venstre til valg på forrige gang, og det var en populær sak lokalt. Allikevel kom det ikke med i Oslopakka, og jeg kunne ønske at man ikke trengte å vente helt til 2020 for å kunne jobbe for dette. Men i følge Ola Elvestuen er det ikke mulig å få gjort noe før da, men vi er i hvert fall for tiltaket, og kanskje kan det gjennomføres i fremtiden, selv om det blir lenge til.

En annen sak jeg tok opp var at det ikke er noen automatikk i at asylsøkere som får avslag kommer over i arbeidsinnvandring. Da må de gjerne dra hjem igjen og så søke på arbeidsinnvandring derfra, selv om det ofte var i arbeidsinnvandringskøen de skulle ha stått i utgangspunktet. Mens de står i asylkøen, som er veldig lang, så kunne de derfor kanskje fått en raskere utredning eller informasjon slik at de kunne ha kommet over i riktig kø tidligere, og man på denne måten kunne fått redusert asylkøene?

I tillegg fikk vi 1 eller 2 minutter til å forberede et veldig kort svar på hvorfor man skal stemme Venstre. Det jeg i farten greide å komme på var: ”Venstre er det partiet som bryr seg om alle individene i samfunnet, også de svakeste. Samtidig vil Venstre at det skal være lov å lykkes, og belønner derfor innsats. Venstre er kunnskapspartiet som vil bygge et bærekraftig samfunn og satse mer på utdanning og forskning. Venstre er det beste partiet på miljø og vant derfor WWFs miljøtest av alle partiene.” Beklager at alle setningene unntatt én begynner med Venstre, men vi hadde altså dårlig tid.

Ellers var jeg på nominasjonsmøte i Oslo Venstre og da merket jeg meg spesielt noe Ola Elvestuen sa, nemlig at man kunne gå til valg på det vakre. Dette syns jeg er en veldig vakker tanke. For eksempel det å ta bedre vare på gamle majestetiske bygninger ser ut til å være noe man gjerne ikke tar seg råd til i et av verdens rikeste land. Det er forresten kjempebra at personer i Venstres ledelse og i partiet selger politikken på en positiv måte! Vi må som sagt bli mye flinkere til å formidle på en positiv måte hva som er vår politikk, og bruke mye mindre tid på å kritisere og latterliggjøre andre partier, for det slår bare tilbake på oss selv. Selv om det er vanskelig å komme på i den offentlige debatt på denne måten på grunn av et konfliktorientert media, så tror jeg det vil lønne seg på lengre sikt. Dette har jeg fått innspill på både av Venstremedlemmer og andre.

Enda en sak som ble reist på dette møtet, blant annet av Anders Bergsaker, var at de som skal på akuttavrusning må stå i kø. Som Ola Elvestuen sa, så hører det ingen sted hjemme. Alle forstår at akutt og kø er inkompatibelt. Anders tok også opp det at sprøyterom ikke er åpne for alle rusmisbrukere! På et møte i St. Hanshaugen Venstre fortalte Michelle Muren fra Foreningen for Human Narkotikapolitikk om hvordan rusmisbrukere blir kasteballer mellom instansene, og at psykiatrien som regel ikke vil ta dem imot, selv om alle som har jobbet med rus eller psykiatri (hvilket jeg selv har gjort) vet at disse diagnosene veldig ofte korrelerer. Venstre vil hjelpe de svakeste i samfunnet, og gi et løft både til forebygging og behandling av rusproblematikk og til psykiatrien. Men hvordan skal man i praksis få disse to sektorene til å samarbeide og få psykiatrien til å ta sin del av ansvaret? Og hvordan skal vi i praksis fjerne køene i ungdomspsykiatrien?

Også har vi jobbet med utformingen av programmet for lokalvalget. Jeg kom til å skrive 5,5 sider med innspill til programkomiteen, men jeg kan fort trekke frem noen punkter.

Jeg har foreslått ”at bydelene skal ha ansvar for å informere alle husstander om muligheten for å få økonomisk støtte til å gå over til fyring med pellets, varmepumpe, fjernvarme og andre miljøvennlige oppvarmingsmetoder”. Begrunnelsen for dette er at 1/3 av Oslos utslipp kommer fra oljefyring. Privatpersoner må også bli stimulert til å legge om til mer miljøvennlige alternativer hvis vi skal nå målet om utfasing av oljefyr.

Ellers har jeg foreslått at man bytter ut ordet borgerlig som jeg tror oppfattes av mange som enten en klassetenkning eller et meningstomt ord. Fra det store norske leksikon: “Uttrykket «borgerlig» betydde opprinnelig noe som har med borgerskapet (fr. la bourgoisie) å gjøre, eller tredjestanden som det het i standssamfunnets tid, særlig 1700-tallet. Med moderne uttrykk kan man si at borgerlig politikk slik sett er middelklassens politikk, til forskjell fra arbeiderklassens.” Selv om ideologiske begreper kanskje er mindre viktig når det gjelder å kommunisere politikk utad, så vil jeg, i likhet med alt annet, gjerne ta imot kommentarer på dette! Venstre er for alle og vi deler ikke inn befolkningen i klasser slik som Arbeiderpartiet dessverre gjør. Også har jeg faktisk, takket være Eivind Nikolaysen, kommet til erkjennelsen at vi ikke trenger å si ”sosialliberal”, men at vi bare kan bruke ordet ”liberal”. Liberal betyr åpen og tolerant og romslig, mens liberalisme er noe annet som handler om fri konkurranse og ikke så mye om sosialt ansvar, toleranse, åpenhet og romslighet. Vi er altså et liberalt parti, men det betyr ikke det samme som at vi er liberalistiske, selv om vi også tror at en friere verdenshandel er bra, for eksempel for å bekjempe fattigdom i den tredje verden.

Jeg har i tillegg kommet med flere andre forslag som går på nettopp dette med sosialt ansvar, som jeg har tatt opp tidligere i bloggen min, i forhold til prostituerte og innsatte ved norske fengsler og institusjoner for kriminalomsorg.

Når det gjelder bioteknologidelen av programmet så tror jeg vi kommer til å få det beste programmet, fordi Dr. Gammelsæter jobber med saken.

Helt til slutt kommer enda et sitat, for som sikkert alle har skjønt elsker jeg gode sitater. Jan-Petter Holtedahl snakket om Venstres Internasjonale Utvalg, også kalt IU, som jeg også sitter i, og konstaterte at: ”IU-hjertet slår hele tiden”. Dette var omtrent like vakkert som å gå til valg på det vakre. Til alle de som tror at Venstre er dødt; Venstrehjertet slår hele tiden!

Ønsker alle en gledelig adventstid!

http://ingeborgkjos.wordpress.com/

En annen åpenbar utfordring i Afghanistan som mange fagpersoner påpeker, men noe Regjeringen så vidt meg bekjent ikke har kommentert, er problemet med koordinering av de ulike innsatsene som drives i området. Det er ikke samarbeid mellom frivillige organisasjoner og militære, angivelig fordi Regjeringen ikke ønsker å “blande” organisasjoner med ulike ideologier sammen med statlige militære styrker. Dette er hårreisende, og helt i strid med praksis som føres av andre land, som for eksempel USA. Det er klart at suksess i Afghanistand forutsetter tett samarbeid og koordinering mellom militærstyrkene og frivillige organisasjoner (som uansett hvor uavhengige de angir seg for å være som NGOer jo gjerne mottar statlig støtte uansett). Organisasjonene trenger sikre rammer for å kunne operere og det er det bare militæret som kan gi dem. Av og til er det kun militæret som kan ta seg inn i de fattigste områdene, og da er ofte ikke organisasjonene med, siden Regjeringen angivelig skal ha forbudt dette i et av sine strategidokumenter. Som en annen tidligere soldat jeg snakket med sa; “Jeg ville ikke ha brukt drikkevannet i disse områdene til å vaske bildekkene mine med.” På grunn av medmenneskelighet hender det at militæret, i mangel på organisasjonenes tilstedeværelse og meddeltakelse, derfor velger å gå ut av sitt militære ansvarsfelt/gitte oppgaver og gjøre humanitære oppgaver som de egentlig ikke skal. Dette viser hvor lite effektiv organiseringen kan være, og det verste er at årsaken skal være ideologi, som tydeligvis ikke tar hensyn til at uskyldige mennesker dør! Et sånt system er dømt til å mislykkes og resultatet er fatalt.

http://ingeborgkjos.wordpress.com/

Flere og flere kvinner med innvandrerbakgrunn går ut av norske universiteter med toppkarakterer, og til tross for at mange av disse kvinnene tenderer til å holde fast på tradisjonen om en sterk familie med faste tradisjonelle roller er det grunn til å anta at denne gruppen kan komme sterkt inn i norske ledelsesstillinger. Til tross for alle fordommer, så er mange kvinner i burka ressurssterke, høyt utdannede, språkdyktige, intelligente kvinner. Konflikter kan imidlertid blant annet oppstå når disse kvinnene søker jobb samtidig som de ikke kan vise ansiktet eller ta en mann i hånden. Jeg mener at norske arbeidsgivere må kunne stille de krav som eventuelt er nødvendige på en arbeidsplass, og at det ikke er en form for diskriminering. På kort sikt kan det se ut som om de kvinnene som får dette ultimatumet velger bort den aktuelle jobben, men man kan håpe på at slike krav på sikt vil kunne ha en innvirkning på atferden.

“Jeg kan avvise at vi kan sitte i regjering med Ap”, sier Trine Skei Grande til NRK. Rett etter valget var dette et hysj-hysj-tema, men den tid er tydeligvis over, og det er jo for så vidt bra. Allikevel trodde jeg at svaret på regjeringssamarbeidsspørsmålet skulle utarbeides av hele partiet gjennom en lengre prosess frem mot valget. Vil for øvrig gratulere Trine som ny leder, ønske henne all lykke til, og jeg håper at hun vil bruke minst mulig tid til å gjøre narr av andre partier og deres representanter og mest mulig tid på å forklare velgerne hvilke forandringer Venstre i praksis vil skape.

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7080943

Det regionale nivået i Norge omfatter fylkeskommunen med fylkesmannen, fylkesrådsmannen (administrasjonssjef) og fylkestinget. Ansvarsområdene er videregående skoler, veikontorer og kollektivtrafikk. Fylkesmannen kontrollerer at nasjonale mål gjennomføres lokalt og er i tillegg en klageinstans, samt et embete som utfører mekling mellom for eksempel fylkeskommune og kommune i arealsaker. Fylkeskommunen har imidlertid mistet makt og legitimitet, spesielt etter at ansvaret for sykehusene gikk tilbake til staten. I likhet med kommunene er fylkene for små til at dagens system utgjør en funksjonell og rasjonell samfunnsstruktur.

Venstre bør gå inn for å gjennomføre regionreform samtidig med kommunereform. En mangeårige planlagt regionreform skulle egentlig iverksettes i år, men det blir dessverre ingen ny regional inndeling fordi det ikke viste seg å ikke være mulig å gjennomføre frivillig, selv om fornuften tilsier at en regionreform er gunstig når man betrakter systemet fra et større perspektiv. Vi trenger større og færre kommuner og større og færre fylkeskommuner/–>regioner. Venstre må altså gå inn for tvangssammenslåing av kommuner og tvangsregionalisering.

I en regionmodell vil dagens fylkesting erstattes med et direktevalgt regionting.

Gjennom regionalisering vil fylkeskommunens tidligere oppgaver og noen statlige oppgaver bli regionale. Hvis regionene blir store nok kan de ha ansvar for områder som bygdeutvikling, landbruk, miljøvern, samferdsel, kultur og spesialhelsetjenester. Regionen kan sammen med staten ha ansvar for universiteter og høgskoler. Høyere utdanning kan knyttes til regionenes spesielle næringer, nettopp med sikte på distriktsutvikling. En slik reform vil fremme næringslivets vekst, og være gunstig for forskningsarbeid da man kan få store kompetansemiljøer innenfor regionene. Regionene skal hovedsakelig fremme utvikling i distriktene. Innenfor samferdsel kan alle veger bli regionale, unntatt noen stamveger; enkelte riksveger som går gjennom store deler av landet. Ot.prp. nr. 10 legger allerede opp til at fylkeskommunene får ansvaret for 80 % av det offentlige vegnettet. Samme proposisjon viser at fylkene nå har fått eierskap (49%) i Innovasjon Norge og egne forskningsfond, og det kan til nød anses som et lite skritt i retning regionalisering. Jernbaneruter som ligger innenfor en regions territorium kan bli regionale.

Regionene kan finansieres via statlige rammetilskudd og evt. regionale skatteinntekter. Oppgaver overføres fra stat til region, og et viktig prinsipp i den forbindelse er at pengene følger oppgavene. Støtte til kunst overføres fra sentralt nivå til regionalt og lokalt. Tidligere overføringer til kulturformål til fylkeskommunene kan bli overtatt av regionene. Økonomisk avkastning av regionale naturressurser må tilfalle både de berørte kommuner og regioner.

Fylkesmannens oppgaver overføres til regionene, med unntak av kontroll-, tilsyns- og klagevirksomhet.

Regional statsforvaltning består av statlige etater som Mesta, Statens Vegvesen og helseforetak. Statens Vegvesen jobber for eksempel innenfor 5 regioner. Slike etater er inndelt i regioner som er større enn fylkene, derav betegnelsen regional statsforvaltning. Etatene har egne regionkontorer.

Når det gjelder inndelingen i regioner, som altså uteble i den nevnte proposisjonen, så er det en del ulike modeller som kan brukes; mellom 6 og 15 regioner er foreslått. Særlig utfordrende kan det bli å trekke grenser for Oslo-regionen og Finnmarksregionen. En endring av dagens fylkeskommuneinndeling kan påkreve lovendringer fordi det utgår av Grunnloven at Stortingsvalg gjennomføres i 19 valgkretser. Disse valgkretsene sammenfaller med fylkesgrensene. Grunnloven inneholder også andre bestemmelser i forhold til fordeling og utjevning av mandater. Enten kan valgkretsene til de nye regionene sammenfalle med regionenes grenser, eller de kan deles opp slik at de sammenfaller med de tidligere fylkesgrensene.

En region kan for eksempel bestå av Trondheim, Sør Trønderlag og Nord Trønderlag. En annen region kan være Gjøvik, Hamar og Lillehammer. Prinsippet er by med omegn.

”Det overadministrerte Norge”. Om vi sammenligner Norge med de andre skandinaviske landene er det helt tydelig at Norge har en mer omfattende forvaltning. Norge har 430 kommuner, mens Sverige med dobbelt så stor befolkning har 290, og Danmark har etter flere sammenslåinger i nyere tid 98 kommuner. Norge har en befolkning som tilsvarer en liten storby andre steder i verden. Antallet kommuner var omtrent det samme i 2006 som i 1837. I 1837 var for eksempel kommunikasjonsmulighetene ganske så annerledes. Antallet fylker er det samme som da nåværende ordning med fylkeskommuner ble etablert for vel 30 år siden.

Regionalisering med desentralisering av statlige oppgaver vil ha økonomiske og administrative fordeler. Ifølge St. Meld. Nr. 12 vil ”det beregnede [årlige] innsparingspotensialet variere fra 543 millioner kroner for alternativet hvor landet deles inn i 10 like store fylkeskommuner/regioner (Oslo holdt utenfor), til 180 millioner kroner ved en sammenslutning til 15 fylkeskommuner.” I så fall er det altså mulig å høste stordriftsfordeler, selv om disse visstnok kan bli uttømt idet man passerer 550 000 innbyggere. Stordriftsfordelene skal altså være oppnåelige innenfor rammen av et minimums og maksimums innbyggertal. Dagens fylkeskommuner ligger selvfølgelig under minimumstallet, mens modeller med mindre enn 9 regioner ligger over maksimumstallet. For eksempel 10 regioner kan være ideelt (hvis estimeringen dette baseres på er riktig); det er kanskje tre ganger så mye å tjene på en inndeling i 10 regioner enn i 15. Hensynet til politisk nærhet og økonomi kan tale for en regional inndeling på mellom 10 og 15 regioner.

Regionråd begynte å vokse fram for flere år siden. Regionreform innebærer en forenkling fra dagens struktur fordi fylkeskommunens rolle har blitt mer uklar. Regionene blir friere enn fylkeskommunene som er mer styrt av staten. Det er blant annet nødvendig med forandring fordi folkestyret har blitt dårligere i Norge; noe som manifisterer seg gjennom synkende valgdeltakelse. Regionalisering gir distriktene mer selvråderett når staten gir regionene mer ansvar og frihet.

Opprettelsen av regioner muliggjør et bredt samarbeid i områder som har betydning for flere kommuner, for å redusere eksternaliteter (som for eksempel forurensning) og for å motvirke minimumsbemanning, eller på den andre siden overlappende oppgaveområder. Det er i alles fellesinteresse å bidra og samarbeide, for da kan man få til større og mer effektive resultater enn den enkelte kommunen ville gjort alene. I tillegg legges det bedre til rette for bred planlegging og koordinering av store områder.

Min skepsis underbygges av Erik Solheims ord: “An important feature of Norwegian climate change policy is the flexible and cost effective Kyoto Protocol approach. The continuation of the Kyoto Protocol or its basic elements, in particular the availability of flexible mechanisms for compliance with emission reduction commitments, as part of a future framework, is therefore an underlying premise for Norway’s emissions targets. Norway underlines the importance of pursuing various approaches, including opportunities to use markets, as stated in paragraph 7 of the Copenhagen Accord.”

Det er nettopp dét at Kyotoavtalen ikke er bindende og baserer seg på kvotehandel (som ikke nødvendigvis alltid fører til reell utslippsreduksjon) som gjør at den er mislykket.

http://unfccc.int/home/items/5264.php