Karakterer eller læring?

Viljen til læring er en naturlig og medfødt kraft i oss alle. Karakterer er noe unaturlig i læreprosessen og kan derfor skade læringen.

Skal Norge henge med som et moderne kunnskapssamfunn, er det nødvendig med høyt kompetente spesialister på mange områder. Det er også nødvendig med et høyt allment kunnskapsnivå for hele befolkningen.

        Det er derfor mer en noen gang tidligere, nødvendig at elevene virkelig lærer i skolen. Da er det like nødvendig at de beholder læregleden og læreviljen. Til en viss grad er det mulig å tvinge mennesker til å lære. Karakterer kan være et slikt tvangsmiddel. Men for å bli en faglig spesialist som forsker, håndverker eller på annen måte, må en ha en egen indre driv til å lære. En må like faget og like å lære dette. Alle som har sett et barn utvikle seg, vet at det er født med en nærmest ubegrenset nysgjerrighet etter å vite og forstå. Med andre ord: Å lære. Det har også en naturlig drift etter å ville mestre. Også eldre mennesker lærer seg nye ting ut fra egen interesse og lyst.

        Det er denne naturlige lærelyst og mestringslyst vi må basere skolen på. Fagene og undervisningen må være så interessant at elevene synes det er gøy, interessant og nyttig å lære. De må også oppleve at de mestrer. Karakterer kan derfor lett skade den naturlig lærelyst og enda mer den naturlige mestringsglede.

        Når en spør voksne mennesker hvorfor de likte enkelte fag i skolen best, svarer de ofte at det var læreren som gjorde faget interessant. Det skolen og elevene trenger er derfor ikke karakterer, men mer interessante fag og mer inspirerende undervisning. De norske lærere er mer enn gode nok til å gi dette. Det de trenger er bedre muligheter og mer frihet til å gi den undervsining de er i stand til og som de ønsker å gi. Det kan kreve en del viktige endringer, for eksempel å endre, ta ut eller sette inn nye fag. Karakterer og annen tvang vil være mer skadelig enn nyttig.

        Leif Runar Forsth, Grorud Venstre

Fremskrittspartiet har som det eneste parti i Norge programfestet at de vil legalisere eutanasi (drap på samtykkende). Med dette har de fjernet seg fra de norske verdier.

Viljen til liv eller død

Hvis vi vet at våre nærmeste er glad i oss, at de ønsker at vi skal leve og at de er takknemlige for hver dag de har oss blant seg, så kan dette i seg selv gi oss lysten til å leve videre. Hvis vi derimot vet at de ser det som en byrde at vi fortsetter å leve, kan dette være det som gjør at vi ønsker å dø framfor å “være til byrde for omverdenen”. Moderne forskning viser at noe av det viktigste i et menneskes liv er å ha noen å bry seg om, noen å gjøre noe for og gjerne noen det virkelig betyr en forskjell for, om vi er til eller ikke. Det gjør oss til lykkeligere og sunnere mennesker og kan også øke vår livslengde med noen år. Vi har selvsagt like mye kjærlighet, hengivenhet, takknemlighet og omsorg for de som trenger vår hjelp. De fleste vil oppleve det som en stor tragedie hvis en av de nærmeste tok livet av seg for ikke å “ligge til byrde.” Også i Norge har jeg hørt argumentasjonen om at forholdene på enkelte institusjoner er så ille at det er bedre at pasientene dør. Det er en forbrytelse å skape, vedlikeholde eller godta slike forhold. Det er uverdig. Og enda mer uverdig er det å først skape slike forhold, og så tilby døden som løsning.

Uutholdelig lidelse eller “byrde”?

I eutanasitilhengernes offisielle uttalelser argumenteres det som regel med at kriteriene for avlivning skal være uutholdelig smerte, sykdom med sikker dødelig utgang, mangel på bevisst livsopplevelse osv. I tillegg sies det at beslutningen skal ligge hos den som skal avlives. En nederlandsk undersøkelse viste at virkeligheten ble en helt annen når eutanasi tillates. Bare 5 % av de avlivede ble avlivet pga. “uutholdelige” smerter o.l. Omtrent en tredjedel ønsket å dø for å unngå avhengighet av andre. Kanskje så mye som en tredjedel ble avlivet uten at de klart hadde gitt sitt samtykke. Ca. 10 % hadde ikke en gang snakket med sin lege om dette. Noen eksempler viser hvem som kan bli avlivet: En fem måneder gammel gutt fikk hjerneskader etter bevisstløshet. Hans legefar fikk en kollega til å avlive gutten. En to dager gammel baby ble avlivet fordi den hadde Downs syndrom. En 40-årig pleiekrevende kvinne med multipel sklerose ønsket å dø fordi det plaget henne å være så avhengig av andre. Legen som tok livet hennes ble fullstendig frifunnet. En lege tok livet av mellom tre og syv eldre kreftpasienter uten deres ønske. Legen ble først dømt til et års fengsel for drap. Pga. saksbehandlings¬feil ble han siden frikjent. En sykepleier kvalte en 21-årig psykisk utviklingshemmet pasient. Dommen ble til slutt 10 ukers fengsel. En annen sykepleier tok livet av tre pasienter uten at de hadde bedt om det. Dommen ble seks måneders betinget fengsel. To usedvanlig milde dommer for noe retten karakte¬riserte som drap. I Nederland er pasienter som har ligget i koma blitt avlivet selv når deres forventede levetid maksimalt bare er noen dager. Årsaken til avlivningen er da ikke hensynet til pasienten. De er drept ut fra et rent sparemotiv.

Liten aktiv ekstremistgruppe

En liten, aktiv og ressurssterk ekstremistgruppe har i noen tiår arbeidet for å legalisere hjelp til selvmord og drap på samtykkende i Norge. Nederland og etter hvert også Sveits, er blitt brukt som forbilder. Dette tankegodset og denne praksis oppsto imidlertid i nazi-Tyskland. Der skulle undermenneskene avlives. Selv i nazi-Tyskland møtte avlivningen av funksjonshemmede og gamle så stor motstand at det måtte stoppes. Nederlandsk praksis viser hva som kan oppfattes som “uverdige” liv: Funk¬sjonshemmede, gamle, alvorlig syke, pleietrengende osv. De fleste av oss sjokkeres og skremmes når tyske ny-nazister truer gamle og funksjonshemmede med at de “burde avlives”. En del av de norske aktivistene har som endelig mål at alle som ønsker det skal kunne bli avlivet eller få hjelp til å begå selvmord. Å tillate eutanasi i ekstreme tilfeller, er bare den første og viktigste milepelen mot full legalisering. Vi burde skremmes og sjokke¬res enda mer av disse “dannede” norske aktivister (mange er akademikere) enn av de tyske ny-nazister. De har nå, etter lang og iherdig innsats, lykkes med å få et norsk parti til å programfeste legalisering av eutanasi. Ikke overraskende er dette Frem¬skrittspartiet. Selv om flere av de mest aktive aksjonistene ellers bare har forakt til overs for FrP.

FrP – Det fjernkulturelle parti

Hvis en grunnstein i et samfunns verdigrunnlag ødelegges eller skades, ødelegges også mye annet i samfunnet. I alvorligste fall er det starten på kulturens undergang. Livets hellighet og med det forbudet mot å ta liv eller medvirke til å ta liv, er en slik grunnstein i vår kultur. Mange har fått mentale problemer etter å ha deltatt i avlivninger. Dette gjelder både slike som har foretatt avlivningen og andre som har bidratt mer passivt gjennom å godta f.eks. at pårørende skal få tabletter til å begå selvmord. Det å drepe et menneske eller bidra til dette, er en handling som berører langt dypere ting i et menneske enn det som kan la seg overbevises av logikk og/eller retorikk. Spørsmålet om å ta liv av pasienter eller bidra til dette, er ikke noe nytt som møter dagens leger pga. den medisinske utvikling. Allerede vår legekunsts far, Hippokrates (ca. 460 – 377 f.Kr.) skrev i sin lege-ed: “Jeg sverger at jeg aldri vil gi noen en dødelig medisin selv om han ber om det, og jeg skal aldri foreslå det for noen.” Kristendommen, som vår kultur bygger på, er helt klar på at eutanasi ikke er tillatt. På dette punkt er det stort samsvar mellom humanismen, kristendommen, islam, jødedommen, buddhismen, hinduismen og de fleste andre religioner. Fremskrittspartiet har derfor ikke bare fjernet seg fullstendig fra norsk kultur og vårt tradisjonelle norske verdigrunnlag, men også fra de felles verdier som deles av de fleste i det flerkulturelle Norge. Fremskrittspartiet har med sitt eutanasivedtak blitt et fjernkulturelt parti, langt til høyre for den norske politiske virkelighet.

Leif Runar Forsth, Grorud Venstre