Regjeringen med statsminister Jens Stoltenberg i spissen har tatt sine egne grep for et renere Norge. Med statsråd Grete Faremo og statssekretær Pål K. Lønseth som renovasjonsarbeidere, skal Grunnlovsdagen 2012 bli en milepæl for et land som ikke lenger skal være besudlet med barn av innvandrere som har falt i unåde hos sosialdemokratiets ufølsomme regelryttere.

Den 16. mai, mens vi andre stryker bunadsskjorter og finner frem lakksko og flagg, skal Faremos og Lønseths politimenn aksjonere mot en 7 år gammel bergenser og familien hans. Nathan Eshete skal deporteres fra landet han er født og oppvokst i. Brannpatrioten skal rykkes vekk fra skolen og hjemstedet som er hans eneste forankringspunkt i livet. Her har han alle sine venner, bekjente, skolekamerater og treningskamerater. Nå skal han tvangsutsendes til et land i Afrika hvor han aldri har vært.

For å få gjennomført dette renovasjonsprosjektet har norske myndigheter vært i Etiopia og forhandlet frem en kontroversiell avtale med en høyst tvilsom avtalemotpart. Som så mange andre hvite menn som har hatt ærend i Afrika, har også Stoltenbergs forhandlere blitt møtt med krav om økonomisk kompensasjon fra myndighetene til den omstridte statslederen i Etiopia. Dette har ikke vært noe problem for de norske forhandlerne. De er blitt enige om at 26.000 kr skal være prisen som vil bli satt på hvert svartkrusede hode som skal fraktes fra rike Norge til det fattige landet på Afrikas horn. FN har reist svært kritiske spørsmål til denne avtalen, spørsmål som regjeringen hittil har unnlatt å besvare.

Vi som protesterer mot norske myndigheters iskalde asylpolitikk vil bære en grønn sløyfe på 17. mai, sammen med de norske nasjonalsymbolene. Det vil jeg gjøre som en stille markering av min avsky mot at regjeringen betaler sølvpenger for å bli kvitt asylbarn som har størst tilknytning til landet vi feirer friheten til.

Tidlig i middelalderen kom de til Europa. De som kom til landene rundt Svartehavet ble fanget og holdt som slaver i flere hundre år. Etterkommerne i Romania er i dag en fattig og diskriminert minoritet på 3 % av landets innbyggere.
Andre vandret lenger vest og nord. Overalt ble de utsatt for forfølgelse, i Spania, Frankrike, England, Tyskland og ikke minst i Skandinavia. Vi har brukt mange ord når vi har omtalt dem; romanisæl, reisende, sigøynere, tatere, fant, fark og splint. Årets landsmøte i Høyre omtaler dem bare som ”omreisende tiggere”.

Forfølgelsen og rasehatet rettet mot dette folket har vært bestialsk og uverdig, og Norge har utmerket seg i negativ forstand. Her ble det organisert jakt på romfolk, slik som man jaktet på dyr. Hele familier ble utslettet. På 1500-tallet ble det i dansk/norsk lovgivning fastsatt dødsstraff for romfolk. Overgrepene kulminerte under siste verdenskrig. Nasjonal Samling planla total utryddelse av romfolket i Norge. I likhet med jødene, ble romfolk utsatt for rasemotivert utrensking. Man regner med at mer enn en million romfolk ble henrettet i nazistenes gasskamre.

Etter krigen fortsatte de rasemotiverte overgrepene. Norske myndigheter tok i bruk brutale virkemidler som lobotomi, sterilisering og kastrering. Hundrevis av barn ble tatt fra deres foreldre. Først så sent som i 1998 tok myndighetene et oppgjør med sine uverdige handlinger, og regjeringen Bondevik gav en uforbeholden unnskylding til romfolket.

Men historien ser nå ut til å gjenta seg. For et år siden ble gruppen ”Få tiggerne vekk fra Kristiansand” opprettet på Facebook. Her florerer det med grove hatmeldinger og oppfordring til vold mot romfolk som tigger. Før påsken protesterte Kristiansands ordfører mot at det skulle opprettes sanitæranlegg for dem. Til fvn.no gikk han så langt som å ta til orde for kollektiv avstraffelse, på bakgrunn av politiets avsløringer av enkelttilfeller av kriminalitet. Hans meningsfeller i Høyre har nå på partiets landsmøte, mot partiledelsens ønske, gått inn for å forby tigging i Norge. Peter Gitmark jubler over vedtaket på Twitter, og skriver at tigging ikke løser noen problemer.

Jeg spør: Vil Høyre forby alt som ikke løser noen problemer? Er det ikke først og fremst opp til henne som tigger, selv å avgjøre om hun mener at hennes handlinger bidrar til å løse hennes egne problemer?

De illiberale trekkene ved det gamle embetsmannpartiet Høyre blir atter en gang veldig tydelige. Ønsket om å kjeppjage disse EU-borgerne vekk fra gatene våre er i beste fall et utslag av historieløshet. Høyres fagre ord om størst mulig frihet for enkeltmennesker låter hule i dag.

Det er den viktigste grunnen til at Venstre nå, etter at vi har fått på plass vår regjeringsuttalelse, må slutte med denne “borgerlige” retorikken vår.

“Borgerlig” er et varemerke som omfatter våre viktigste konkurrenter om velgere. Hvis vi markdesfører det “borgerlige” kan vi risikere at velgerne gir sin stemme til de store partiene på “borgerlig” side, de som står i sentrum av den (såkalte) “borgerlige” blokken.

Coca Cola har nok flere varemerker, men de har ingen varemerker som også omfatter Pepsi Cola.
Dersom Venstre fortsetter å markedsføre “borgerlig” politikk, er det det samme som om Coca Cola skulle begynne å markedsføre sine produkter som “brunt sukkervann”.

Vi bør derfor markedsføre “liberal politikk” “sosialliberal politikk” “Folk først” og “Venstre”.
Så enkelt, så vakkert – og så virkningsfullt.

De som velger å gå langs den konservative veien er mest opptatt av kapitalen og av markedskreftene.
Arbeiderpartiet som går langs den sosialistiske veien er mest opptatt av Staten, at alle er like og at alle skal gå i takt.
Men partiet som staket ut den tredje veien har hele tiden hatt et klart budskap om at den viktigste prioriteringen er å sette mennesket i sentrum; Folk først.

Dette har vært en strategi kronet med suksess. Til tross for at landets veldig udemokratiske valgordning legger føringer for en 2-delt blokkdannelse i politikken, har det sosialliberale partiet på egen hånd, og ved å snakke om egen politikk og sin egen, tredje vei, klart å få en oppslutning som til tider har plassert det som landets største parti på meningsmålingene. Siste parlamentsvalg var en stor seier, og partiet fikk 23% av stemmene.

Det sosialliberale partiet jeg snakker om, er Liberal Democrats, vårt søsterparti i Storbrittannia.

Dette er verdifull lærdom for Venstre. Også vi bør fortsette å utvikle forståelsen for vårt liberale ståsted som det tredje politiske samlingspunkt i norsk politikk. Venstres sosialliberale rolle vil være den største taperen i en todelt blokkinndeling av det politiske landskapet. Det er det våre nærmeste konkurrenter som er mest tjent med. Derfor er det også deres partistrateger som bidrar sterkest til å gjødsle et slikt endimensjonalt perspektiv på norsk politikk.

Våre fremste konkurrenter om velgerne finner vi like mye til høyre for oss som til venstre. Derfor bør vi argumentere like mye mot den kalde konservatismen og den rå populismen, som vi bør argumentere mot den passiviserende og arrogante sosialismen.

Vi bør ikke si Nei til Frp, men vi MÅ si Nei til Frps politikk. Det er Frp som latterliggjør klimautfordringene og som presser Norge inn i Europas mest illiberale hjørne når det gjelder behandling av innvandrere. Samtidig må vi arrestere de som går på akkord med egen ideologi for å demme opp for populistisk velgerflukt.

Vi skal vise velgerne at det går an å være sosial uten å være sosialistisk. Vi skal vise velgerne at vi kan satse på skaperkraft uten å være konservativ.

Vi vil samarbeide med alle som bidrar til mer grønn og liberal politikk i Norge. Vi har fått nok av det rødgrå regjeringsprosjektet, og går til valg på at det skal miste makt.

Vi sier: Folk først! Ja til sosialliberale reformer som verdsetter mennesker som subjekter og ikke objekter. Ja til en klima- og miljøsatsing som gjør at vi kan se våre etterkommere i øynene – og Ja til en utdanningspolitikk, en forskningssatsing og en næringspolitikk som gjør våre etterkommere i stand til å møte morgendagens utfordringer.

Look to United Kingdom, to LibDems!

Det er grunn til å spørre om Linda Verdal, Peter Gitmark og Åse Michaelsen har vurdert løsningen deres opp mot hensynet til ytringsfriheten?

For det er vel en av de eldste former for ytringsfrihet man kan tenke seg; mennesker i nød som rekker frem hånden og spør: “Kan du hjelpe meg?”

Jeg mener at det vitner om et lite liberalt menneskesyn når det tas til orde for å kriminalisere slike ytringer.

Det må da også være ufornuftig anvendelse av samfunnets ressurser å bruke politi, rettsforfølgelse og straff mot mennesker som ikke gjør annet enn å be om hjelp?

Dagens straffelov har mer enn nok av paragrafer som kan anvendes mot eventuell aggressiv fremferd, og mot eventuelle bakmenn som regisserer tigging.

Kristiansands ordfører Arvid Grundekjøn sier til Fædrelansvennen at han ikke er for kollektiv avstraffelse som prinsipp, men at det kan virke som om det nå er behov for et slikt system for å beskytte byens borgere. Han får støtte av regionavisas lederskribent.

Dette er urovekkende signaler. En liberal rettsstat bør ikke innføre regler som er begrunnet i et ønske om kollektiv avstraffelse. Historien har vist at slike grep bør vi være spesielt varsomme med, når formålet er å ramme mennesker som tilhører en minoritet og en annen etnisitet enn hva det store flertallet tilhører.

Men hva innebærer det egentlig å være borgerlig? Kan en liberal og radikal politikk karakteriseres som borgerlig?

Før jeg forsøker å svare på det spørsmålet ser jeg det som mest forsvarlig å tilkjennegi mine synspunkter på sosialistisk politikk. Dette er jo for mange ganske selvsagt, men allikevel: Som liberaler er min ideologi fjernt fra sosialismen. Sosialistisk politikk setter systemer og strukturer først, og enkeltmenneskenes behov og rettigheter i annen rekke. Det private initiativ, eiendomsrett og personvern er underordnet statens interesser. Derfor mener jeg at liberal politikk, også den sosiale liberale politikken, er ganske uforenlig med den sosialistiske. Sosialdemokratiet har nok opp gjennom tidene fjernet seg fra sine sosialistiske (for ikke å si kommunistiske) røtter. Men også sosialdemokratiet avslører alt for ofte sitt illiberale ideologiske opphav, hvor kollektivistisk begrunnede mål helliger middelet, og medfører at friheten for innbyggerne innskrenkes i unødvendig grad. Et av de verste og mest aktuelle eksemplene, er statsråd Faremos og statssekretær Lønseths opprørende og uverdige behandling av mer enn 400 asylsøkerbarn som i årevis lider på norske asylmottak uten selvstendig menneskerverd, fordi deres foreldre er falt i unåde hos innvandringsmyndighetene.

Men så var det denne borgerligheten, da. Er det slik at all ideologi som ikke er kommunistisk, sosialistisk eller sosialdemokratisk kan samles under en felles fane, den borgerlige?

Begrepet borgerlig og borgerskap har en problematisk historie. For ikke så veldig mange år siden var borgerne privilegerte mennesker i samfunnet vårt, med særlige rettigheter som andre ikke hadde. Det gjaldt rettigheter til å drive handel, til å stemme ved valg og til å eie eiendom. Den øvrige befolkningen, kvinner, samer, husmenn, strandsittere, lausunger, jøder, reisende og andre stod mye lavere i det klassedelte samfunnet. Det var for å røske opp i slike forhold at Venstre ble stiftet. Det skurrer veldig for en liberal politiker å skulle engasjere meg under en fane som er knyttet til en slik historie. Venstre har siden partiet så dagens lys vært en liberal motkraft til slike samfunnsstrukturer, og våre viktigste motstandere har ikke bare vært sosialister og kommunister – men vel så mye konservative og kristenkonservative krefter som har strittet i mot nødvendige samfunnsreformer.

Men tidene har heldigvis endret seg, og i dag har de fleste partiprogram justert kursen i en mer liberal retning. Det er bakgrunnen for at Venstres mest naturlige samarbeidspartner i dag er Høyre, vår viktigste hovedmotstander for noen år tilbake. Men også Høyre har klare spor i partiets ideologi og praktiske konservative politikk som ligger langt fra de liberale løsningene som Venstre samler seg om. Dette har vært tydeligst i forhold til vår personvernpolitikk og vår humane narkotikapolitikk – men også i næringspolitikken ser vi klare forskjeller. Venstre er næringslivets beste venn, men vi er ikke bestevenn med noen.
Særinteressepartiene Krf og Senterpartiet har i store deler av etterkrigstiden vært omfattet av det borgerlige begrepet – men i de senere årene er denne statusen ikke like klar.

Og enda har jeg ikke nevnt Fremskrittspartiet – Norges populistiske parti. Dette partiets politikk er vel det som skiller seg klarest fra Venstres menneskerettighetsideologi og liberale politikk overfor innvandrere og asylsøkere, overfor homofile, fra vår klima- og miljøpolitikk – og ikke minst fra det som har vært Venstres klare kjennetegn siden partiet ble startet: En ansvarlig økonomisk politikk – hvor tæring settes etter næring.

Alle synes allikevel å være enige om at Fremskrittspartiet er et borgerlig parti.
Det var ikke Venstres forrige partileder Lars Sponheim. Han forsøkte å innskrenke begrepet borgerlig i norsk politisk vokabular, og argumenterte for at det ikke kunne omfatte Fremskrittspartiet. Dette definisjonsforsøket førte ikke frem, og jeg er vel egentlig ikke så lei meg for det.

Jeg mener at Venstre heller bør forsvare og utvikle forståelsen for vårt liberale ståsted som et tredje politiske samlingspunkt i norsk politikk. Venstres sosialliberale rolle vil være den største taperen i en todelt blokkinndeling av det nasjonale politiske landskapet. Det er våre fremste konkurrenter som er mest tjent med en slik todeling, og det er deres partistrateger som følgelig bidrar sterkest til å gjødsle et slikt endimensjonalt perspektiv på norsk politikk. Derfor bør Venstre både av taktiske og realpolitiske årsaker holde seg unna slike begreper som omfatter våre politiske konkurrenter. Venstre er et sosialt liberalt parti. Punktum. Den eneste garantien vi bør gi, og her siterer jeg Trine Skei Grande fra hennes landsstyretale, er garantien for vår egen politikk. Punktum.

Vi vil samarbeide med alle som bidrar til mer grønn og liberal politikk i Norge. Vi har fått nok av det rødgrønne regjeringsprosjektet, og går til valg på at det skal miste makt. Vi sier ikke lenger: ”Heller Jens enn Jensen” – selv om Jens i ord, men ikke i gjerning(!), nok er det klart beste alternativet mellom de to kandidatene.

Men vi sier da vitterlig heller ikke: ”Heller Jensen enn Jens”!

Vi sier: Folk først, ja til sosialliberale reformer som setter mennesket i sentrum, ja til en klima- og miljøsatsing som gjør at vi kan se våre etterkommere i øynene – og ja til en utdanningspolitikk, en forskningspolitikk og en næringspolitikk som gjør våre etterkommere i stand til å møte morgendagens utfordringer.

Nei; Jeg er ikke borgerlig.

Yasin Tunc har bodd hele livet sitt i Norge. Myndighetene vil kaste ham ut. Faksimile fra Lillesandsposten

Da Gunnar Knudsens regjering i 1915 omsider fikk vedtatt de såkalte castbergske barnelover ble alle barns menneskerettigheter som selvstendige individer lovfestet for første gang. Frem til da hadde barn som var født utenfor ekteskap vært sett på som annenrangs borgere, uten samme rettigheter som ”de legitime barna” – blant annet i forhold til arv. Venstre og statsråd Johan Castberg hadde i årtier hevdet at det ikke kunne være rett at barn skulle lide for foreldrenes gjerninger. Etter lovreformen har dette prinsippet vært bærende for norsk barnelovgivning, og også for internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter som vi senere har sluttet oss til.

Men ikke for dagens sosialdemokrater!

Stadig får vi avdekket hjerteskjærende reportasjer om barn som lider i årevis som underrangs mennesker i samfunnet vårt, fordi deres foreldre er havnet i unåde hos innvandringsmyndighetene til vår rødgrønne regjering. Justisminister Grete Faremo og hennes utrettelige statssekretær Pål K. Lønseth avviser bryskt at de vil vike en tomme. For to år siden lovet Faremos forgjenger å legge frem en stortingsmelding om barn på flukt. Knut Storberget uttalte da at ”2-3 år et hav i et barns liv”. Det er nå “et hav” siden Storberget sa dette og stortingsmeldingen er stadig blitt utsatt. Det siste vi har fått høre er at meldingen skal legges frem i juni.

Dette er ikke godt nok! Norske myndigheters uverdige menneskerettighetskrenkelser mot asylsøkerbarna må nå bli stoppet av Stortinget!

Det er ikke et vektig argument at en mer human politikk overfor barn på flukt kan bli utnyttet av enkelte foreldre. Stortinget må vurdere faren for slik utnyttelse, og ulempene ved dette – opp mot barnas rettigheter. Venstre mener at det er forsvarlig å endre praksis, og å legge mer vekt på barnas rettigheter som selvstendige individer til tross for den åpenbare faren for at noen vil “skyve barna foran seg”.
Det mener vi med god forankring i de prinsippene som de castbergske barnelover knesatte i forrige århundre.

I disse dager pågår det en nasjonal kampanje hvor Venstres politikere sørger for mer åpenhet i forvaltningen av kommuner og fylkeskommuner. Selv har jeg bidratt til at møtene i kontrollutvalget i Mandal heretter vil holdes for åpne dører, og at video fra bystyremøtene vil bli overført direkte via Internett. Vi har planer om flere tilsvarende initiativ i tiden som kommer.

Men som et parti som har åpenhet som vårt kjennemerke, mener jeg at vi også har et ansvar for å sette begrensninger for åpenheten når den får konsekvenser som er uheldige for samfunnet. På denne bakgrunn tar jeg nå til orde for mindre åpenhet i offentlige ansettelsesprosesser.

Et viktig motiv for åpenhet i forvaltningen er at borgerne skal få innsyn i prosesser for å kunne påvirke utfallet. Dette vil jeg hevde er et argument som i liten grad gjelder i ansettelsesprosesser. Vurderingen av hvilke søkere som er best kvalifisert til offentlige stillinger foregår uansett gjennom intervjuer og drøftinger i lukkede rom, ved innhenting av referanser og lignende prosesser som ikke kan være offentlige. Borgere som gjennom offentliggjøring av søkerlister får informasjon om hvem som har søkt en stilling, har i svært liten grad mulighet til å påvirke hvem som skal tilsettes. Derfor er nytten av åpenhet i tilsettingprosesser liten. Ulempene er imidlertid åpenbare.

Spesielt for ledere i sentrale stillinger i næringslivet vil det kunne være ødeleggende dersom det blir kjent at en har søkt på en annen stilling. Vi har nylig sett et ferskt eksempel på dette. Etter at Fædrelandsvennen klagde på manglende innsyn i søkerlisten til den viktige havnedirektørstillingen i Kristiansand, har syv av søkerne valgt å trekke seg. Vi får aldri vite om det blant disse søkerne var mer kvalifiserte personer enn vedkommende som vil bli tilsatt.

Det altoverskyggende målet ved tilsetting av ledere i offentlig sektor må være at vi får de beste lederne. Fædrelandsvennen har på lederplass forsøkt å begrunne sitt krav om offentliggjøring av søkerlisten med at vedkommende som tilsettes vil få arbeidsoppgaver som vil være gjenstand for åpenhet og stor offentlig interesse. Dette vil jeg hevde brister logisk som argument for at vedkommende må utsette seg for offentlig eksponering i forbindelse med at hun eller han søker stillingen.

Da de vedtok sitt bemerkelsesverdige kommunebudsjett valgte de samtidig å innføre et helt nytt prinsipp i vårt lokaldemokrati: Innbyggere som velger å ikke benytte seg av en kommunal tjeneste skal belønnes med kontant utbetaling på tusenvis av kroner hver måned fra bykassas gjeldstyngede bankkonto.

Under påskudd av å fremme ”valgfrihet” ble det vedtatt at foreldre skal ha rett på kommunal kontantstøtte hvis barna holdes vekk fra byens barnehager etter at de er fylt 2 år.

Man får vel kanskje være glad for at de konservative ikke gikk enda lengre i sine bestrebelser på å belønne valgfrihet. Hadde de vedtatt å sende utbetalingsgiroer også til de borgerne som velger ikke å benytte seg av andre kommunalt finansierte tilbud som for eksempel kino, bibliotek, eldreomsorg m.m. – ja da hadde nok de prinsipielle svakhetene ved denne reformen blitt enda mer iøynefallende.

OECD har kritisert Norge for de uheldige virkningene som den særnorske kontantstøtten har for likestilling og integrering. Innvandrerkvinner er overrepresentert blant mottakere av kontantstøtte. De burde heller stimuleres til å komme seg ut i samfunnet og i arbeidslivet – heller enn å stimuleres økonomisk til å holde seg hjemme. På denne bakgrunn, og av hensynet til integreringen av innvandrerbarna, har OECD anbefalt at Norge avvikler kontantstøtteordningen.

Kommunene på Agder har alltid ligget oppsiktsvekkende lavt på Statistisk sentralbyrås likestillingsindeks. Dette representerer en alvorlig negativ markedsføring av landsdelen vår. Når Mandal nå blir en av få kommuner i Norge som ser seg råd til å betale ut kommunal kontantstøtte, er det grunn til å frykte at vi vil sakke enda mer akterut. Er det virkelig slik vi vil bygge fremtidens Mandal?

For Venstre er valgfrihet en viktig frihet. Men frihet betyr da ikke at man bør få kommunal belønning for å velge vekk et tilbud som samfunnet mener er viktig å ha god tilgjengelighet på?

Det gjenstår å se om denne utvidelsen av toppledelsen vil gi bedre tjenesteyting til innbyggerne. Men én følge av omorganiseringen har allerede satt Mandal på det nasjonale nyhetskartet: Fra rådmannskontoret ble det i uken som gikk utstedt dekret om at lærere og elever i Mandal ikke lenger kan være ”venner” på Facebook.

Begrunnelsen for denne frihetsinnskrenkingen er bemerkelsesverdig: Man frykter at elever kan finne bilder eller tekst på lærernes Facebook-sider som kan misforstås, eller som kan brukes mot en lærer. Dette kan ikke ses på som annet enn tegn på sviktende tillit til lærernes egen dømmekraft.

Facebook og andre sosiale medier har etablert seg som viktige kanaler for kommunikasjon i samfunnet vårt. Heldigvis er ikke dette arenaer hvor ungdommen regjerer alene. Her kommuniserer samfunnstopper, politikere, næringsdrivende, medlemmer av frivillige organisasjoner – og millioner av enkeltmennesker, unge som gamle, med hverandre hver eneste dag.

En viktig oppgave for alle voksne, også lærere, er å være rollefigurer for den oppvoksende slekt. Derfor er voksnes tilstedeværelse der hvor ungdom ferdes viktig – enten det er som natteravner i bygatene, eller som meningsbærere både i sosiale og tradisjonelle medier. I skolen har lærerne egne arenaer hvor de utfører oppgavene som rollemodeller. For de fleste vil nok sosiale medier derfor anses som unødvendige og upassende kanaler for dialog med elevene. Men bør vi ikke ha tiltro til at kreative lærere som likevel velger å bruke sosiale medier til slik kommunikasjon, gjør det med kløkt og forstand?

Det ligger klart innenfor lederes oppgaver å gi føringer for etikk, også ”netiquette”. Men det er betenkelig dersom det i korridorene til rådmannsstaben i Mandal fester seg en overdreven tro på at forbud og straff er de beste virkemidlene for utøvelse av ledelse.

Noen av de fremste suksessfaktorene i norsk arbeidsliv er kort avstand og god kontakt mellom toppledelsen og de som har sitt daglige virke ”på gulvet”. Dette forutsetter gjensidig respekt og åpenhet. Et viktig mål bør være å skape grobunn for kreativitet. Heller enn å forby kommunikasjon med en stor og betydningsfull brukergruppe av kommunens tjenester på Facebook, burde rådmannen og hans mange sjefer kanskje vurdere å søke mer av slikt ”vennskap” selv?

Stein Inge Dahn
Bystyrerepresentant Venstre