I løpet av de siste seks årene, siden Jens Stoltenberg overtok makten, har det blitt 6 500 flere barn i Norge som lever i fattige familier. Det kunne og burde vært annerledes. Det første Venstre gjorde etter valget i 2009 var å foreslå en pakke med tiltak som var målrettet for å bekjempe fattigdom blant barn. Vi inviterte regjeringspartiene og de andre partiene til å i felleskap ta ansvar for å løse barnefattigdomsproblemet. Men vi ble avvist. Anette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet uttalte den gang at ”Vi ønsker å ha en bredere tilnærming og komme tilbake til dette i en melding. Det forplikter regjeringspartiene, og vi skal også levere i den meldingen.”

Siden gikk det over to år før fordelingsmeldingen kom til Stortinget. Det sies at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, men det føltes litt som om innsatsen for å få regjeringa med på et fattigdomsløft for barn var forgjeves når vi fikk meldinga i hånden. Det ikke var lansert et eneste nytt tiltak. Å bekjempe fattigdom er ikke enkelt, men Venstre hadde håpet på å få med regjeringen på noen tiltak som hadde hjulpet mange familier i dag. Derfor leverte vi 25 konkrete forslag til behandlingen av meldingen, spesielt rettet mot barn og barnefamilier.

Vi har blant annet foreslått en nasjonal minstenorm for sosialhjelp, og vi har foreslått at den prisjusteres hvert år. I motsetning til Høyre mener vi ikke at vi hjelper de aller svakeste ved å kreve at de lever på 70 kroner dagen. I dag er det er store forskjeller mellom kommunene i satsene, og det er ulikt om kontantstøtte og barnetrygd regnes med i grunnlaget for støtte eller ikke. Det må være en trygghet for at det finnes et tilstrekkelig sikkerhetsnett for alle som faller utenfor. Tilfeldige forskjeller skal ikke avgjøre hva slags oppvekst et barn med foreldre på sosialhjelp kan motta.

Vi har også foreslått å omorganisere Husbanken til en sosialbank som først og fremst gir startlån og boliglån til økonomisk vanskeligstilte som ikke er kredittverdige i vanlige banker. I tillegg har vi foreslått en ordning for hjemkjøp av boliger, slik som de har i Danmark, slik at en leid kommunal bolig kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli en eid bolig.

Vi har foreslått en forskriftsendring som gjør at forsørgere med lav inntekt skal betale gradert sats i barnehager og SFO. I mange kommuner som tidligere har tilpasset prisene på slike tilbud etter inntekten til foreldrene, har de fattigste familiene fått høyere utgifter etter at det ble innført makspris, fordi kommunene har  hatt rom for å gradere prisene. Vi har også foreslått å utvide ordningen med gratis kjernetid barnehager i områder hvor det er spesielt mange fattige barnefamilier.

Og vi har foreslått å øke tilskuddsordningene til frivillige organisasjoner som tilrettelegge fritidstilbud for fattige og vanskeligstilte barn, for å nevne noe.

Alle fattigdomsforslagene ble nedstemt av regjeringen. Det viser med all tydelighet at Norge trenger en ny regjering. Venstre kommer til å ta ansvaret for at det blir innført en liberal fattigdomspolitikk i Norge, som faktisk tar hensyn til de enkeltmenneskene det handler om. Venstre mener det er behov for bedre politikk for de aller svakeste og vi vil ta ansvar for at de aller svakeste får et bedre liv, ikke verre. Ikke gjennom å kreve plenklipp eller at de som ikke jobber må leve på 70 kroner dagen, men ved å innføre målrettede tiltak. Det var en Venstreregjering som først tok ansvar for å gjøre noe med barnefattigdommen og som sørget for å rive de første barrierene for de som var født inn i utenforskap i Norge. Nå er det behov for å rive de siste barrierene. Det norske velferdssamfunnet, den norske modellen, er skapt i Venstre og Johan Castberg sin ånd. Det er tydeligvis bare Venstre som kan ta ansvar for å føre den ånden videre.

Bondevik II-regjeringen førte en mer human politikk overfor barn. Ingen mente da at dette førte til store flyktningsstrømmer. Ingen forklarte økningen i antall asylsøkere i 2008 med liberale regler overfor barn. Likevel hevder Faremo at det vil skje: “All vår erfaring tilsier nemlig at flere vil komme hit som følge av en liberalisering”, skriver hun i VG.

Nei, det er ingenting som tyder på at mer humane regler overfor barn vil føre til at flere kommer til Norge. Det er som direktøren i Utlendingsnemnda uttalte til Aftenposten 15. mars: “(V)i har ingen grunn til å tro at noen får barn for å få bli i Norge.”

Det er et tankekors at Utlendingsdirektoratet har tatt til orde for å endre regelverket når det gjelder barn, og at direktøren i Utlendingsnemnda sier at politikken overfor barn har blitt strengere de siste årene (Dagsavisen 23. mars). Stortinget har vedtatt at det skal legges vekt på barnets beste, men at det kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn. Likevel har praksis ifølge Utlendingsnemnda beveget seg i feil retning. Da er det oppsiktsvekkende at Faremo ikke viser noe vilje til å endre dagens praksis. Hvis dagens situasjon er et resultat av en ønsket politikk fra regjeringens side, mener jeg Stortinget ble forledet da ny utlendingslov ble vedtatt i 2008.

Jeg er ikke generelt imot å tvangsreturnere barnefamilier. Jeg mener faktisk at det er en viktig del av utlendingspolitikken. Men dersom vi ikke klarer å returnere barn, enten av mangel på returavtaler eller det foreligger andre såkalte praktiske returhindringer, så må vi til slutt gi dem opphold. Hjemmelen er der: Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

Jeg registrerer at Faremo mener det er grunnleggende urettferdig at noen barn får bli i Norge mens andre må ut. Ja, kanskje det. Men det er et tynt argument for å unngå å lage mer humane regler overfor barn.

LOs leder Roar Flåthen har brukt mye energi i det siste på å angripe Venstre for å være ”ytterliggående, rå og brutale” i arbeidslivspolitikken. Spørsmålet er om det ikke er LO som er mest rå og brutal. De er opptatt av seg selv og sine. De som er innenfor. Venstre er like opptatt av de mange som er uorganisert, arbeider i en bedrift uten tariffavtale eller som går direkte i markedet med sin kompetanse og kunnskap. Enten via vikarbyråer eller som selvstendig næringsdrivende.

Det er selvfølgelig LOs suverene rett å være opptatt av best mulig gjennomslag og å sikre flest mulige privilegier. Det blir imidlertid skivebom å angripe andre for også å være opptatt av de som har valgt en annen tilknytning til arbeidslivet enn fast ansettelse i offentlig sektor eller en veletablert bedrift. Ja det er rått, ytterliggående og brutalt.

La meg ta noen eksempler:

LO sier nei til EUs vikårbyrådirektiv, et direktiv som sikrer vikarer de samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansettelse og som hylles av den europeiske fagbevegelsen. LOs argument mot, bunner først og fremst i at det blir mer lukrativt å være vikar, og dermed ”friere” fra det organiserte arbeidsliv. For Venstre er det viktig å sikre alle gode lønns- og arbeidsvilkår helt uavhengig av ansettelsesform.

LO sier nei til forslag fra Venstre om å innføre en nasjonal fastsatt minstelønn fordi det vil svekke LOs posisjon i de årlige lønnsoppgjørene. For Venstre er det mest målrettede virkemiddel mot sosial dumping nettopp klare og tydelige regler og minimumsstandarder som gjelder for alle. Uansett.

LO sier nei til forslag fra Venstre om å lovfeste arbeidstakernes rettigheter knyttet til permittering, fordi dagens ordning der dette reguleres mellom partene i arbeidslivet ”fungerer tilfredsstillende” for de fleste. For Venstre er det viktig å sikre at alle har lovfestet viktige rettigheter knyttet til arbeidslivet, ikke bare at det er sånn noenlunde funksjonelt for de fleste. Det er ulogisk at midlertidighet, oppsigelse og overtid skal lovfestes, mens permittering ”ordnes på kammerset”.

Venstre har gjennom historien gått i bresjen for en rekke universelle ordninger – ofte i nært samarbeid med fagbevegelsen. Det handler om alt fra innføring av folkeskole, via lovfesting av 8-timersdagen, til innføring av universell folketrygd. Det paradoksale er at når Venstre fortsatt vil sikre universelle ordninger – like vilkår for alle uansett tilknytningsform til arbeidslivet – ja så stritter LO og fagbevegelsen mot.

Privileger skal sikres, de andre kan seile sin egen sjø. Eller for å si det med Roar Flåthens egne ord. ”Vi kan ikke akseptere at gratispassasjerer skal sikres, ved at uorganiserte skal sidestilles med organiserte uten å betale kontingent.” Det er i hvert fall rene ord for pengene. Fagbevegelsens makt er viktigere en arbeidstakernes makt over egen arbeidssituasjon. Det er i så fall en rå, ja sågar brutal politikk overfor alle de som har valgt annerledes enn det LO liker.

Venstres visjon er et åpent og inkluderende arbeidsliv hvor hver enkelt har mulighet til å realisere mest mulig av sitt potensial, der stengslene mellom sektorer er brutt ned og der det ikke er uvanlig å veksle mellom rollene som arbeidstaker, arbeidsgiver og det å drive sin egen virksomhet i løpet av en yrkeskarriere.

Uavhengig av hva man mener om det korporative Norge og fagbevegelsen makt og innflytelse vil det i framtiden være færre som naturlig faller inn under dagens fagorganiseringsmønster. Vi vil gå fra et enkarriere-samfunn til et multikarriere-samfunn. Utfordringen er at system og regelverk fortsatt henger igjen i gamle strukturer og skaper hindringer for naturlig å flytte på seg i arbeidslivet. Framtiden kan enten møtes ved å stritte i mot, hvilket åpenbart er LOs strategi, eller man kan legge til rette for at flest mulig kan og vil ta del i framtiden, hvilket er Venstres strategi.

Skal vi lykkes, er det helt nødvendig at reguleringene i arbeidslivet i stor grad baseres på universelle ordninger og regler – som gjelder for alle uavhengig av organiserings- og tilknytningsform. Dette må både gjelde for lovverk knyttet til arbeidsmiljø, det må gjelde for pensjonsregler og trygdeytelser og det må gjelde ordninger hvor staten i en eller annen form bidrar økonomisk – direkte eller indirekte.  Derfor må også ordninger som IA-avtalen og AFP enten gjelde for alle eller avvikles. De kan ikke bare gjelde for den privilegerte gruppe arbeidstakere som allerede i utgangspunktet har det aller best.

Trine Skei Grande,
Venstres leder 

Klimapartnerne signerte avtalen på en pressekonferanse i Stortinget 17. januar 2008. Ifølge avtalen skulle Norge kutte 15 til 17 mill. tonn CO2 innen 2020. Fire år er gått. Fire år med tapte muligheter. Samtidig dokumenterer Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet at de norske utslippene øker. Utslipp av klimagasser økte med 4,8 prosent i 2010. De økte utslippene er stikk i strid med klimaforliket på Stortinget.

Da Stoltenberg inviterte Stortinget med på et klimaforlik uttalte han følgende til NTB: ”Opposisjonen må strekke seg opp mot de målene vi har formulert”. Resultatet av forhandlingene med regjeringspartiene ble et forlik som forsterket Norges klimaambisjoner på en rekke områder. 17. januar 2012 står er regjeringens klimastatus negativ.

Klimameldingen som skal følge opp Stortingets klimaforlik er nå utsatt tre ganger. Senest i mai 2011 bekreftet Jens Stoltenberg to ganger at meldingen skulle komme i løpet av høsten. Først i Stortinget 11. mai og deretter 25. mai. I høst bekreftet Solheim i NRK Dagsnytt 18 at meldingen vil komme i løpet av januar eller februar.

Venstre har gitt regjeringen frist til 1. mars 2012. Leverer ikke regjeringen sin utsatte klimamelding til Stortinget innen denne fristen, fremmer vi den for Stortinget på egen hånd. I vår klimamelding viser vi punkt for punkt hvordan Norge kan kutte i våre klimagassutslipp.

De rødgrønne er i ferd med å gi slipp på en historisk mulighet for klimaet, men også for norsk næringsliv og industri. Vi trenger en omstilling i norsk næringsliv, for det er et klimavennlig næringsliv som kan utgjøre et konkurransefortrinn for Norge, og skape bærekraftig vekst for framtida.

Hva er årets viktigste politiske hendelse? Det er lett å peke på kommunevalget i høst, i kjølvannet av det verste terroranslaget på norsk jord i fredstid. Noen vil kanskje foreslå innføringen av datalagringsdirektivet, som gir oss et helt nytt overvåkingsregime i dette landet. Andre vil nevne debatten om muslimer og islamofobi, behandlingen av papirløse flyktninger, en finansdebatt i Stortinget midt i den europeiske finanskrisen, eller kanskje det skuffende klimamøtet i Durban i desember. Det er et vanskelig valg, men Dagbladets Marie Simonsen har fanget opp enda en kandidat. “Venstres høyredreining (retning Frp) er en av de viktigste politiske sakene i 2011 ifølge Twitter,” skriver hun på sin egen Twitter-konto, og følger opp: “Mange skuffede liberalere, virker det som.”

Venstre begynte 2011 med kampen mot utvisningen av Maria Amelie og mot en stivbeint sosialdemokratisk statsminister. Ikke fordi vi mener at alle som ønsker det kan bli værende i Norge, men fordi Maria Amelie ennå ikke hadde fått saken sin behandlet som et selvstendig, myndig invidid. Samtidig vet vi at det bor rundt 6.-8.000 mennesker i Norge uten gyldig opphold, lovlige papirer eller et land det er mulig å returnere dem til. De fleste av dem lever et lovlydig liv og ønsker å jobbe. En liberal politikk kunne gitt dem en enklere hverdag og en mulighet til å bidra til fellesskapet. Men slike hensyn tar ikke dagens regjering.

Vi avsluttet året med å legge fram vår egen klimamelding. Vi viser hvordan Norge kan gjennomføre konkrete kutt i sektor etter sektor mens regjeringen gang på gang utsetter sin egen klimamelding og sprer usikkerhet om oppfølgingen av Stortingets klimaforlik. I tillegg til å bremse den globale oppvarmingen kan en bedre klimapolitikk også gi nye muligheter for norsk næringsliv og en renere luft i våre største byer. Ikke bare trenger vi en konkret melding fra regjeringen, den må følges opp av et nytt klimaforlik – og en klimalov som sikrer at forliket faktisk blir overholdt denne gangen.

Samtidig har vi kjempet for personvern, mot gruppetenkning, og gjennomført en valgkamp med en satsing på kunnskapssamfunnet og gode lærere som hovedsak. Vi målretter fattigdomssatsingen mot barn og unge, og jobber for en grønn skattereform som gir lettelser for næringslivet og gjør det billigere og enklere å være miljøvennlig. Ingenting av dette representerer noen høyredreining i “retning Frp”. Dette er liberal og radikal politikk som har kjennetegnet Venstre i mange tiår.

Derimot er det rett at mistroen til sosialdemokratiet ligger dypt i den liberale grunnholdningen. Ikke fordi vi nødvendigvis er uenige om alle målene. Gjennom hele vår historie har Venstre stått i spissen for demokratiske og sosiale reformer, som stemmerett, barns rettigheter, arbeidsledighetstrygd og folketrygd, iblant med Arbeiderpartiet på laget. Men disse ordningene fungerer på sitt beste dersom de tilpasses folks faktiske behov. Dagens sosialdemokrati er for opptatt av å få enkeltmennesker til å passe inn i de offentlige løsningene, heller enn omvendt. “Noen må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker,” sa Jens Stoltenberg da Maria Amelie ble utvist. Det er utenkelig at en liberal statsminister kunne sagt det samme.

Sosialdemokratiet legger også for stor vekt på det offentliges og statens rolle i samfunnet. Der Venstre vil flytte makt nedover til lokalsamfunnene og slippe flere krefter til i forskning, omsorg, kultur og næringsliv, vil Arbeiderpartiet ha en sterk statlig styring og en større grad av offentlig kontroll i de fleste samfunnssektorer. Denne aversjonen mot private og frivillige løsninger ser vi nå på område etter område, og det går blant annet ut over omsorgssektoren, skoleverket og ikke minst forskningen, som de siste årene har blitt tilført over en milliard private kroner takket være en ordning regjeringen nå velger å fjerne. Tiltak vi vet fungerer, kuttes for å bevare statens og det offentliges maktposisjon. Men statlig sentralstyring er ikke radikalt. En liberaler vil spre makt, ikke konsentrere den.

Reformvillighet er kjernen i et radikalt tankesett. Dagens rødgrønne regjering står for det motsatte. Men heller ikke høyresiden har historisk sett stått i bresjen for de store sosiale reformene i Norge. Til det har de vært for opptatt av å bevare det bestående, av å skue til fortiden. Der konservative vil “forandre for å bevare”, og dagens sosialdemokrater nøyer seg med bare å “bevare”, er liberalismen alltid radikal. Og ikke minst er den frigjort fra tradisjonelle særinteresser. Både høyre- og venstresiden i norsk politikk kan være for lydhøre overfor sine egne sektorinteresser. Da mister vi det nødvendige blikket på klima, fattigdom, personvern og andre politikkområder som ikke har sterke interessegrupper til å tale sin sak.

Jeg vet ikke hvor mange skuffede liberalere Marie Simonsen har funnet på Twitter. Jeg er aktiv på Twitter selv, så jeg vet godt at de finnes. Ingen er så kritiske til sitt eget parti som Venstre-velgere, men også dette er en del av det å være liberal. Vi som leder dette partiet vet at vi må vinne velgerne våre om igjen ved hvert eneste valg. I 2011 har vi markert oss som et liberalt, sosialt og radikalt parti på saksfelt etter saksfelt. Vi har vært et parti velgerne våre har kjent igjen. I høst ga det oss vårt beste kommunevalgresultat på førti år.

Men de faktiske realiteter spiller nok liten rolle. Arbeiderpartiet, sammen med resten av venstresiden, har begynt den lange valgkampen fram mot 2013. Strategien synes klar: Liberale Venstre skal klistres så tett opp mot Fremskrittspartiet og det ytterste høyre som mulig. Det er ikke noe nytt. Påstandene om at “en stemme til Venstre er en stemme til Frp” florerte også i Oslo ved høstens valg. Det hadde ingen synlig effekt – og med Venstre tilbake i byråd har det også vist seg å være direkte feil.

Derfor tror jeg de har en vanskelig oppgave foran seg. Venstre passer ikke beskrivelsen som et høyrevridd, usosialt parti. De rødgrønne har laget seg et kart som ikke stemmer med terrenget. Så det spørs nok om det ikke er der skuffelsen er størst.

(kronikk i Dagbladet 06.01.12)

“Dagens Venstre er ikke radikalt slik landets eldste parti en gang var,” skriver Arne Strand 19. november. Ifølge Strand er Venstre under min ledelse i ferd med å “befeste posisjonen som et liberalt konservativt parti,” ikke minst fordi undertegnede “ser på Ap med det onde øye”.

Feilen Arne Strand gjør er at han gir venstresiden monopol på den radikale politikken, samtidig som han likestiller borgerlig politikk med konservative løsninger. Et blikk på dagens handlingslammede, rødgrønne regjering forteller oss hvor feil han tar. Reformvillighet er kjernen i et radikalt tankesett. Dagens regjering står for det motsatte.

Jeg mener liberalismen alltid er radikal:

• Det er radikalt å jobbe for en grønn skattereform som letter skattetrykket og gjør det billigere og enklere å være miljøvennlig.
• Det er radikalt å kjempe for et lavutslippssamfunn med milliardsatsinger på jernbane og klimavennlige løsninger.
• Det er radikalt å prioritere et kunnskapssamfunn med et løft for forskning, undervisningskapasitet og lærerutdanning.
• Det er radikalt å målrette fattigdomssatsingen mot barn og unge heller enn å innføre symbolskatter som bare straffer de rike.
• Og ikke minst er det radikalt – og iblant ensomt – å stå opp for sentrale menneskerettigheter som personvern og retten til å søke asyl, selv når disse rettighetene er under press fra flere kanter.

Arne Strand har rett i at mistro til sosialdemokratiet ligger dypt i den liberale grunnholdningen. Ikke fordi vi nødvendigvis er uenige om alle målene. Venstre har stått bak flere av de store velferdsreformene i norsk historie, ofte med Arbeiderpartiet på laget.

Men sosialdemokratiet er for opptatt av å få enkeltmennesker til å passe inn i de offentlige løsningene, heller enn omvendt. “Noen må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker,” sa Jens Stoltenberg da Maria Amelie ble sendt ut av landet. Det er utenkelig at en liberal statsminister kunne sagt det samme.

Sosialdemokratiet legger også for stor vekt på det offentliges rolle i samfunnet. Der Venstre vil flytte makt til lokalsamfunnene og slippe gode og kreative krefter til i forskning, omsorg, kultur og næringsliv, vil Arbeiderpartiet ha en sterk statlig styring og en større grad av offentlig kontroll i de fleste samfunnssektorer.

De rødgrønne har en aversjon mot private og frivillige løsninger i omsorgssektoren, selv om vi vet at det offentlige trenger hjelp for å møte disse utfordringene. De sier nei til et større mangfold i skoleverket, selv om det offentlige sjelden sitter på alle svarene alene. Og de avvikler gaveforsterkningsordningen, som har ført til over at over en milliard private kroner har blitt pøst inn i norsk forskning.

Tiltak vi vet fungerer, kuttes for å bevare statens og det offentliges maktposisjon. Men statlig sentralstyring er ikke radikalt. En liberaler vil spre makt, ikke konsentrere den.

Der konservative er berømte for å “forandre for å bevare”, og dagens sosialdemokrater nøyer seg med bare å “bevare”, er liberalismen alltid radikal. Den kan aldri tilhøre høyresidens tilbakeskuenhet, like lite som den kan være en del av venstresidens kollektivisme. Og den er frigjort fra tradisjonelle særinteresser. Både høyre- og venstresiden i norsk politikk kan være for lydhøre overfor sine egne sektorinteresser. Da mister vi det nødvendige blikket på klima, fattigdom, personvern og andre politikkområder som ikke har sterke interessegrupper til å tale sin sak.

Hvilket annet parti kombinerer alt dette? Vi får si det med Marie Simonsen i Dagbladet: “Venstre er fremdeles alene som parti om å føre en heroisk kamp for liberale prinsipper i all sin politikk.”

Vi skulle naturligvis ønske at vi ikke var alene. Men inntil videre får vi trøste oss med at Norges eneste liberale, radikale parti i hvert fall er i vekst.

Trine Skei Grande,
Venstres leder

(publisert i Dagsavisen 16.12.11)

Begrepet grønn vekst brukes stadig oftere. Begrepet innebærer vekst og verdiskaping samtidig som vi tar hensyn til klimaendringene og naturens bæreevne. Noen ser på klimapolitikk som en kamp mellom politikere og markedskrefter, der bedrifter og markedsøkonomi er motsatsen til et klimavennlig samfunn. Grønn vekst snur problemstillingen på hodet. Klimautfordringene er uløselig uten næringslivet som hovedsamarbeidspartner.

Abelias Paul Chaffey skriver følgende i et innlegg i Dagsavisen: ”Den egentlige jobben skal gjøres av næringslivet og av hver enkelt av oss når vi velger energiløsninger, transportløsninger og når vi kjøper varer.” Her er vi ved kjernen av problemstillingen: Politikere bør levere systemer og støtteordninger som stimulerer til grønn vekst og verdiskaping. Et bedre klima avhenger av at vi spiller på lag med næringslivet og forbrukerne.

Det er tid for statsbudsjett i Stortinget. I løpet av den neste måneden skal Stortinget vedta budsjettet for 2012. Dessverre kommer heller ikke dette budsjettet til å levere forutsetningene for grønn vekst.

Mulighetene er mange, og med litt vilje burde det vært mulig å få de rødgrønne med på to hovedgrep: Grønn skatt og bedre støtteordninger for fornybar energi.

Grønn skatt: Poenget med grønn skatt er ikke mer skatt, men riktig skatt. Mindre skatt på ønsket adferd, og mer skatt på adferd vi ønsker mindre av. Det virker. I neste års budsjett foreslår Venstre en kraftfull omlegging av hele skattesystemet på drøye 5 mrd. kroner: Det bør bli mer lønnsomt å arbeide og eie, samt å drive og investere i norsk næringsliv. Samtidig bør det bli mindre lønnsomt å forurense eller å la være å omstille virksomheter. Konkret betyr det skattemessig belønning av de som investerer innen klima- og miljøteknologi. En slik regimeendring ville gjort det uaktuelt med full avgiftsbelegging på biodiesel. Det ville etablert gode vekstvilkår for biodrivstoffprodusenter. I stedet har regjeringen bidratt til å kvele flere klimavennlige bedrifter i oppstartfasen. Feil avgiftspolitikk bidrar til svekket klima, færre nye arbeidsplasser og mindre moderne industri.

Fornybar energi: Norge har vannkraft. Det er bra. Men våre naturgitte forhold, teknologi og kompetanse burde gjort Norge til en verdensledende aktør også innen andre fornybare energikilder. Det er vi ikke. I stedet er faktum at Norge har et av de dårligste støtteoppleggene for fornybar energiproduksjon i Europa. Det er et paradoks at det er tyske subsidier som skapte veksten i norsk solcelleindustri. Skal vi skape vekst for egen fornybar energi må de norske støtteordningene bli kraftig forbedret. I stedet har vi en regjering som i 2006 skrotet en ferdigforhandlet avtale om grønne sertifikater. Deretter bruker de seks år for å kanskje få på plass en avtale i 2012.

Uten gode og langsiktige rammevilkår flyttes industri, bedrifter og arbeidsplasser ut av Norge. Det var tilfellet med Hammerfest Strøms tidevannskraftverk. Enhver bedrift trenger langsiktighet i rammevilkårene. Uten forutsigbarhet er det svært vanskelig for næringsliv og investorer å tjene penger. Uten forutsigbarhet ingen klimavennlig verdiskaping. Heller ingen grønn vekst.

Noen målsetninger kan vi alle være enige om: Asylsøkere må få behandlet søknaden sin raskest mulig. Færrest mulig skal oppholde seg ulovlig i Norge. De som ikke får bli i Norge må uttransporteres til hjemlandet så snart det går an. Det er best både for asylinstituttet, for lokalsamfunnene og for asylsøkeren selv. Det er ikke holdbart at mennesker lever i skjul eller gjemmer seg for norske myndigheter.

Men vi må samtidig forholde oss til en virkelighet der kanskje 6-8.000 mennesker lever i Norge uten gyldige papirer, lovlig arbeid eller en stat som kan ta dem imot. Det de har felles er at de har fått avslag på søknad om asyl i Norge, men at det av forskjellige grunner er umulig å returnere dem til hjemlandet. Dette er ikke mennesker som prøver å lure seg unna. Folk som lurer seg unna går vanligvis ikke til sultestreik for å få utlevert skattekort. 

Kategorisk
Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet har etterhvert blitt kjent for å velge de kategoriske løsningene heller enn de fornuftige. Han ser ikke forskjell på dem som går i skjul og dem som aktivt forsøker å bli en del av samfunnet. Det gjør heller ikke inntrykk at tre av våre største byer nå har bedt regjeringen endre regelverket. Bergen, Trondheim og Stavanger opplever problemene på nært hold og oppfordrer regjeringen til å gi de statsløse en mulighet til å jobbe lovlig og betale skatt. De har så langt blitt møtt med en total avvisning. Ifølge Lønseth sender vi “feil signal” dersom folk som har lyst til å jobbe får lov til å jobbe.

Storbritannia og Polen har nå fulgt etter høyrepopulistiske statsledere som Berlusconi og Sarkozy, og gir arbeids- og oppholdstillatelse til statsløse mennesker som har vært i landet lenge. Statssekretær Lønseth jobber for en av de stadig færre regjeringene i Europa som nekter å finne praktiske og gode løsninger på dette området.

Den norske samfunnskontrakten går ut på at alle som bor her skal jobbe og gjøre opp for seg. Regjeringens politikk gir oss i stedet et svart arbeidsmarked som verken bidrar til samfunnet eller tar vare på arbeidernes rettigheter. SVs to lederkandidater gneldrer sin motstand i blogger og kronikker, men for tiden virker det som om de knapt nok blir hørt av sine egne velgere, og enda mindre av Lønseth og hans sjef, justisminister Knut Storberget. Regelendringen etter utvisningen av Maria Amelie, ett av SVs såkalte gjennomslag i denne regjeringen, har så langt gitt tre – 3 – mennesker oppholdstillatelse i Norge.

Analyse
Selv Venstres enkle forslag om å bedre situasjonen for statsløse avvises blankt av regjeringen. Kan de slutte seg til behovet for en menneskerettslig analyse av situasjonen for papirløse i Norge? Niks. Hva med retten til helsehjelp utover akutthjelp når dette er nødvendig for å unngå alvorlige konsekvenser for personen selv eller andre? Nei. Hva med å sikre at avslag på søknader må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv. Absolutt ikke. Eller kanskje en mulighet til å “bytte kø” fra asylkøen til arbeidstillatelseskøen? Nei takk, ikke det heller. Så langt ser Aps løsning ut til å være å late som om disse menneskene ikke finnes.

Hva frykter regjeringen å finne dersom vi gjennomfører en menneskerettslig analyse? Tror Storberget og Lønseth at landet vil flomme over av asylsøkere dersom vi tilbyr grunnleggende helsehjelp eller tar barnas beste med i betraktningen når søknader behandles? Hvilke horder av arbeidsvillige og kompetente mennesker frykter regjeringen at vil oversvømme landet vårt dersom vi forlanger at de som kommer hit faktisk skaffer seg en jobb, tjener penger og betaler skatt til det norske samfunnet? Et blikk på Sverige kan gi oss svaret: Der har den borgerlige regjeringen innført en mulighet til å bytte kø. Det har ikke medført en katastrofe. I stedet nyter det svenske samfunnet godt av ca. 500 nye arbeidsinnvandrere hvert år som er godt kvalifisert, godt integrert, kan språket og har en fast jobb.

Menneskene foran systemene
Ikke alle kan bli. Men det er heller ikke alle som kan sendes ut. Vi har en stor gruppe mennesker i Norge som ønsker å jobbe og betale skatt, og som har vært lovlydige borgere i den tiden de har vært her. De utgjør en uensartet gruppe, og må behandles som enkeltindivider. Men de trenger en ramme rundt seg som gjør at de kan håpe på en forutsigbar fremtid.

Det ideelle hadde vært om alle asylsøkere som får avslag kunne sendes hjem umiddelbart. Men asylpolitikken handler til syvende og sist om mennesker, og mennesker er sjelden ideelle. En liberal innvandringspolitikk må sette menneskene foran systemene, ikke motsatt. Bergen, Trondheim og Stavanger har tatt et første skritt. Det viktigste regjeringen kan gjøre nå, er å endre regelverket slik at de ikke lenger står i veien.

I mangelen på fornuftige kommunestørrelser vokser det nå fram en rekke samarbeidsmodeller på tvers av kommunegrensene. Årsaken er at mange kommuner er for små til å løse tjenester alene.

Selskapsjungel
Dette samarbeidet fremtrer som interkommunalt samarbeid (IS), interkommunale selskap (IKS), aksjeselskap (AS), ulike stiftelser og nettverk. Det dreier seg bl.a. om barnevern, legevakt, brannvern, vann og kloakk, revisjon, renovasjon og næringsliv. Bruker vi Stavanger-regionen som eksempel finner vi nesten 80 slike samarbeid og nettverk, ifølge eierskapsmeldingen for Stavanger kommune (2010).

Til tross for en komplisert selskapsstruktur er det lokalpolitikere i bl.a. Stavanger, Sola, Sandnes og Randaberg som er øverste ansvarlige instans. Stavanger-regionen er ikke alene om slike samarbeidsstrukturer. De finnes i hver eneste av de 430 kommunene i Norge.

Udemokratisk
Dette selskapssamarbeidet tvinges fram av en foreldet kommunestruktur, men innebærer et byråkrati som er nærmest umulig for folk og lokalpolitikere å forholde seg til. Enda vanskeligere å kontrollere.

De statlige helseforetakene skaper noen av de samme utfordringene. På den ene siden har sykehusreformen fra 2001 bidratt til økt pasientbehandling og bedre økonomistyring. På den andre siden er beslutninger om det lokale helsetilbudet flyttet inn i et fullstendig uoversiktlig byråkrati. Ansvaret er så pulverisert at helseministeren kan møte sykehusdemonstranter utenfor Stortinget og i fullt alvor hevde at det egentlig ikke er henne de buer på.

En av våre lokalpolitikere sier det slik: Folk går i demonstrasjonstog, men de aner ikke hvem de demonstrerer mot.

Mer demokrati – bedre tjenester
Oppgaver som tidligere var gjenstand for åpne demokratiske diskusjoner og prosesser, overlates nå i økende grad til lukkede foretak og interkommunale selskap der innsyn og påvirkning er mildt sagt vanskelig. Begrepet ansiktsløse byråkrater har fått mening. Når folk stanger hodet mot en statlig mur hver gang man ønsker å kjempe for et bedre tjenestetilbud, forsvinner også tillitten til demokratiet. Vi gir opp å gi innspill til forbedringer i det samfunnet vi er en del av.

I et velfungerende demokrati vet du hvem du skal gi innspill til, hvem som fatter beslutninger og hvor ansvaret ligger. De fleste politikere vet utmerket godt at de beste løsningene kommer etter samtaler og diskusjoner med folk. Derfor er det så viktig at beslutninger som angår hverdagen vår fattes lokalt i den enkelte kommune. Det krever imidlertid større og mer robuste kommuner, med lokalpolitikere som har makt, myndighet og ressurser til å gjennomføre de endringene han eller hun vil kjempe for.

Robuste kommuner
Tjenestene som stat og kommune skal levere våre borgere er i konstant utvikling og omfanget øker.

I 2012 kommer et nytt skudd på stammen. Da overføres ansvaret for helsetjenester fra sykehus til kommuner (Samhandlingsreformen). Fra før vet vi at barnevernstjenesten er knyttet til brøker av en stilling i mange små kommuner. De ansatte i Barnevernet gjør sitt ytterste, men en rekke kommuner er for små til å løse utfordringene. I fjor høst påpekte direktørene for både Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet at kommunesammenslåing er nødvendig for at små kommuner skal klare å levere et godt nok helse- og skoletilbud. Større, sterkere og mer robuste kommuner er altså et virkemiddel for et bedre velferdssamfunn.

Likevel er kommunestrukturen i Norge fra 1960 som hugget i stein. Når vi tar initiativ til endringer, gjentar bl.a. statsministeren mantraet fra 90-tallet om frivillighet og at dette må kommunene finne ut av selv. I mangelen på initiativ, tydelige signaler og incitamenter fra regjering og Storting, vokser jungelen av interkommunale samarbeid og selskaper ytterligere.

”Et spark i røven …”
Norge trenger en kommunereform. Demokratiet behøver det og folk trenger det. I dag råder staten over 60 prosent av de totale offentlige midler og ressurser. Kommunene knappe 40 prosent. Målet må være å snu dette på hodet. En slik snuoperasjon krever imidlertid robuste kommuner som tar tilbake styringen. Det er bare slik man kan unngå at beslutninger i økende grad fattes i interkommunale selskap, foretakskonstruksjoner og gjennom statlige direktiver.

I Danmark grep regjeringen inn i 2004, etter mange år med forsøk på sammenslåinger. Gjennom nye oppgavefordelinger og finansieringsplaner slo en rekke kommuner seg sammen. I etterkant er tjenester forbedret og kommunene tiltrekker seg flere og bedre fagfolk. ”Vi trengte et spark i røven”, sa borgermesteren i Lolland kommune i etterkant av prosessen.

I Norge må Stortinget fastsette et måltall for hvor mange kommuner vi trenger. Vår geografien gjør det umulig med en minimumstørrelse, og kartet må tegnes av menneskers pendlermønster ikke i Oslo. Kommunene bør selv bestemme de nye kommunegrensene, men Stortinget må tørre å stimulere til denne prosessen ved å flytte både oppgaver og penger til kommunene. Rett og slett fordi bedre velferd og mer demokrati er viktigere enn kommunegrenser.

Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 24.10.2011